KUNDEMAGASIN FRA ORICA NORWAY AS

Fjellsprenger’n NR. 1 - JULI 2016 - 27. ÅRGANG

Reisende i pukkverksprenging side 22 Byggherrene må komme mer på banen side 30

Norge rundt med

side 36

Fjellsprenger’n 1 2016

1

SVEINS HJØRNE

KONTAKTER

Kjære lesere,

Orica Norway AS

Postboks 614 3412 Lierstranda Tlf. 32 22 91 00 Fax 32 22 91 01 [email protected] www.orica.com

Når dette skrives er vi i ferd med å legge første halvår bak oss og ferien nærmer seg med stormskritt for de aller fleste. Det har vært et halvår med stor aktivitet på underjordssiden. Aktiviteten over jord, derimot, har ikke vært like høy som forventet. Det kan virke som om investeringsviljen er litt på vent, noe som antageligvis kan forklares med den noe usikre økonomiske situasjonen vi er inne i.

Under jord / tunneler Olaf Rømcke, mobil: 918 70 456, [email protected]

Den relativt lave kronekursen er heller ikke en fordel hverken for investeringsviljen, eller for oss som importerer det meste av råvarene og ferdigproduktene vi leverer til markedet. Men, når dette er sagt, ser vi jo mange positive signaler om en mengde større og mindre infrastrukturprosjekter som er planlagt for oppstart i nær fremtid. Vi får bare håpe at disse blir gjennomført som planlagt.

Forhandlere Hans Peter Moe, mobil: 905 41 289, [email protected]

Nord-Norge Regionsjef Knut Ivar Hesjedal, mobil: 995 38 514, [email protected]

Nitro Consult / Teknisk service Espen Hugaas, Mobil: 905 89 3 21, [email protected]

REDAKTØR THOR ANDERSEN GRAFISK DESIGN, LAYOUT & PRODUKSJON THOR ANDERSEN EMCT CUSTOMER COMMUNICATIONS REPORTASJER EINAR GJÆREVOLD STIFINNER MEDIA AS

Vest-Norge Regionsjef Arve Marigård, mobil: 911 90 226, [email protected] Øst-Norge Regionsjef Kjetil Morstad, mobil: 936 68 833, [email protected]

Syd-Norge Regionsjef Ståle F. Nilsen, mobil 484 07 008, [email protected]

2

Fjellsprenger’n 1 2016

ANSVARLIG UTGIVER SVEIN HEGNA ORICA NORWAY AS POSTBOKS 614 LIERSTRANDA

Vi i Orica Norway opplever en stadig økende interesse for våre elektroniske tennsystemer, både fra utførende entreprenører, byggherrer, pukkverkseiere og konsulenter. Det er vel ingen hemmelighet at det ikke er enkelt å innføre nye produkter og systemer i fjellsprengningsbransjen. I dette tilfelle, derimot, virker det som om de fleste er positive når de ser hvilke sikkerhetsmessige og sprengnigstekniske fordeler dette systemet kan tilføre bransjen. Det har til nå vært en gjengs oppfatning at slike tennsystemer er kompliserte å lære seg og ta i bruk. Oricas Teknisk Service og Distrikssjefer reiser nå landet rundt med vårt mobile uni tronic™600 show room. Her er alle velkommen til en uformell prat med våre sprengningsteknikere og salgsfolk. Du vil her få muligheten til selv å teste tennsystemet i praksis og se hvor enkelt det kan læres. Du finner mer informasjon om steder og tider vi besøker inne i bladet og på våre hjemmesider. I dette nummeret av Fjellsprenger’n kan du lese om to vidt forskjellige tunnelprosjekter, fra en liten og trang tunnel for vannforsyning i Oslo, til en kjempetunnel for Vamma Kraftverk i Østfold. Blant flere interessante artikler kan du også lese om innføring av elektroniske tennere som standard i Veidekkes pukkverk. Nå på morgenkvisten er den store nyheten at Storbritannia velger å trekke seg ut av EU. Det blir spennende å se hvordan dette vil påvirke den politiske og økonomiske situasjonen i og utenfor EU og EØS. Jeg håper innholdet i dette sommernummeret kan være interessant, hyggelig og avslappende sommerlektyre.

OPPLAG 4.500

Fortsatt god sommer!

TRYKK UAB ”PROPRINT BALTIC”

Svein Hegna.

Har du kommentarer eller forslag til innhold for Fjellsprenger’n, vennligst ta kontakt med: Thor Andersen. Telefon 32 22 91 47 Mobil 900 48 215 email: [email protected]

Fjellsprenger’n 1 2016

3

INNHOLD

6 STORE RØR OG SMÅ TUNNELER

16 BYGGER FOR EVIGHETEN

ABONNEMENT OG ADRESSEENDRING Vil du ha et abonnement og få Fjellsprenger’n i postkassen, eller har du endret adresse? Vennligst ta kontakt med Ida Fjelltun på telefon 32 22 91 28 eller epost: [email protected]

4

Fjellsprenger’n 1 2016

22 REISENDE I PUKKVERKSPRENGING

30 BYGGHERRENE MÅ KOMME MER PÅ BANEN

36 NORGE RUNDT...

38

Norges ledende sprengstoffleverandør

ELVEKRAFTVERK BLIR ENDA STØRRE

48 FEIL OG FEILSØKING

50

Med kombinasjonen av våre elektroniske tennsystemer, bulksystemer, logistikksystem og distribusjonskjede er du alltid trygg på at salven kan skytes som planlagt, med det beste resultat.

Orica Norway AS Postboks 614 3412 Lierstranda Tlf. 32 22 91 00 Fax 32 22 91 01 [email protected] www.orica.no

KONTURSPRENGSTOFF Fjellsprenger’n 1 2016

5

Vannledningene i Oslo renoveres

STORE RØR OG SMÅ TUNNELER

Vannet ødela arbeidsplassen deres. Tjue år senere har vanntunneler og -rør blitt spesialiteten til entreprenøren fra Bleikvasslia. Nå sikrer nordlendingene vannforsyningen i hovedstaden. Tekst og foto: Einar Gjærevold Som en innhul loff strekker den ”nye” vanntunnelen seg innover i glimmergneis-berget.

6

Fjellsprenger’n 1 2016

Fjellsprenger’n 1 2016

7

6

Fjellsprenger’n 1 2016

Fjellsprenger’n 1 2016

7

Fjellet brast:

«Pinnedyret» ble oppfunnet av Per Nordhagen AS for å frakte de seks meter lange rørdelene inn den trange tunnelen. Richard Årteig fra firmaet er sjåfør. Én ting kan ikke mennesker være foruten: Vann. I Oslo går mer enn 1400 mil med vannledninger på kryss og tvers og fordeler drikkevann til nesten en million innbyggere. Uten at vi ser det, flyter en hel liten sjø gjennom byen.

Hvert døgn tapper nemlig Oslo vannog avløpsverk (VAV) 275 millioner liter vann ut av Maridalsvannet og distribuerer dem til byens borgere, samt til nabokommunen Ski. Men storbyen får stadig flere innbyg-

Tunnelen er strosset ut til tre ganger sitt opprinnelige tverrsnitt. Takket være utvidelsen får Toro-lasteren akkurat plass.

8

Fjellsprenger’n 1 2016

gere, og kapasiteten i rørsystemet må holde tritt. Dagens stamnett ble lagt i 1950- og 60-årene, da Oslo hadde 350 000 beboere. I dag bor om lag 650 000 mennesker i hovedstaden, og folketallet øker med 60 000 årlig. Dermed drar ikke ledningsnettet bare på årene, dimensjonene har også blitt for små. For å forbedre vannforsyningen er kommunen nå i gang med delvis å renovere tunneler og vannrør, delvis å skifte ut de gamle støpejernsrørene med nye. – Vi øker dimensjonen på rørene fra 600 til 1000 millimeter slik at vi kan øke overføringskapasiteten i stamnettet, sier prosjektleder Bjørn Moflag i Oslo VAV. – Samtidig sikrer vi tunnelene og utfører vedlikehold. SEIGJERNSRØR MED 150-ÅRS GARANTI Entreprenørselskapet AS Bleikvassli Gruber fra Nordland fikk i mai i fjor oppdraget med å utføre rehabiliteringen. Arbeidet går ut på å renske og sikringsbolte fjellvegger og heng i rørførende tunneler på flere steder i hovedstaden. Til slutt har de installert et dryppvern av byggeplast over støpejernsrørene slik at det ikke skal falle

vann ned på rørene som kan gi rustskader. Den lengste tunnelen hittil har vært på 1900 meter. Stort sett har de klart seg uten å sprenge. Men i hele vinter har et av arbeidslagene utført mer konvensjonelt bore- og sprengningsarbeid i en av Oslos drabantbyer. En eksisterende, 1080 meter lang tunnel skulle strosses ut og volumet økes til det tredobbelte. Utvidelsen var nødvendig for å gi Oslo VAV atkomst med moderne utstyr og kjøretøy fram til et ventilrom drøyt 420 meter inn i fjellet. Samtidig ønsket VAV å benytte anledningen til å skifte ut hele rørledningen i tunnelen. – Miljøet kan være veldig aggressivt i en tunnel, forklarer Bjørn Moflag. – Vannet vasker ut salter fra fjellet og du kan få «spennende» forbindelser som kan fare hardt med materialet i rørene. – De gamle rørene var altså rustne? – Ja, noen av dem. Men det var ingen lekkasjer. Grunnen til at de skiftes ut, er at vi ønsker en større dimensjon. Ellers ville vi ha rehabilitert rørene der de ligger. De nye rørene er laget av duktilt støpejern (seigjern) og er mantlet både inni og utenpå, det vil si at støpejernet er kledt med sink, sement og epoksy på utsida og med sement på innsida. Bare to fabrikker i verden produserer rørtypen, og VAV har valgt å kjøpe fra en produsent i Tyskland. Rørene blir levert med en garantert holdbarhetstid på 150 år. TRANGT OM SALIGHETEN Vannledningsnettet har stor betydning for Oslos infrastruktur, og VAV vil nødig at strategisk informasjon skal komme på vidvanke. Fjellsprenger’n har fått besøke strosseanlegget på betingelse av at beliggenheten blir anonymisert, noe vi selvsagt etterkommer. Den aktuelle tunnelens opprinnelige diameter var cirka 1,80 meter. Når den er ferdig strosset i juli, vil den ha en bredde på 3,5 og en høyde på 4,60 meter. Det gir den altså en fasong omtrent som en innhul formloff. Selv om tunnelen er 1080 meter lang, skal den bare utvides drøyt 420 meter innover, til et punkt hvor den møter en tunnel som kommer ovenfra i 45 graders vinkel fra et høydebasseng. I «krysset» ligger et ventilrom der samtlige gamle ventiler skal skiftes ut. Bleikvassli Gruber er ikke alene om rehabiliteringen i denne tunnelen. Per Nordhagen AS fra Enebakk har sideentreprisen med å ta ut de gamle rørene, legge nye og ta seg av alt arbeid på ut-

GRUVESELSKAP BLE RIKSENTREPRENØR Bleikvassli Gruber er opprinnelig navnet på ei sulfidgruve i Hemnes kommune i Nordland. Gruva ble startet opp i 1957, og produserte tidlig på 1990-tallet cirka 190 000 tonn råmalm i året. Av dette var 4 prosent sink og 2 prosent bly. I 1997 ble berggrunnen under Bleikvasslia rammet av jordskjelv. – Et stort fjellvann kom deisende ned i gruva, sier Jan Vidar Pedersen, som selv begynte i gruva som vanlig arbeider i 1994. – Målinger gjort av NORSAR viser at det gikk flere temmelig store skjelv der oppe på den tida. I gruva drev vi rom- og magasindrift. Det vil si at vi satte igjen store fjellhaller med pillarer på sidene som vi brukte som magasiner. Under jordskjelvet sprakk fjellet øverst i magasinene, og så kom vannet ned. En stund vurderte gruveselskapet om de skulle pumpe ut vannet og gjenoppta drifta, men fant snart ut at strømkostnadene var uforenlig med det inntektspotensialet gruva hadde. I stedet ble alt utstyr samlet sammen og reparert, og selskapet så seg om etter jobber innen entreprenørmarkedet. – Vi bygde oss opp litt om senn, fortsetter Pedersen. I dag er Bleikvassli Gruber trygt etablert som maskinentreprenør og rår over flere tunnelrigger og lastemaskiner. Basen ligger er fortsatt i Bleikvasslia, men selskapet utfører oppdrag over hele landet. Pedersen forteller at de har et særlig godt samarbeid med kraftprodusentene. Ikke bare de små, men også de store. – Vi har gjort en del jobber for Helgelandskraft. Nylig drev vi en tunnel på 2,6 kilometer for dem på Laksen kraftverk i Vefsn. Ellers jobber vi over alt. Foruten vanntunnelene i Oslo driver vi akkurat nå også en liten tunnel for et kraftselskap i Odda. Firmaet har spesialisert seg på små og trange tunneler. – Det er stort sett det vi har utstyr for. Vi har også utstyr for veitunneler, men der er det mange nok om beinet, så vi har spesialisert oss på de små. Det er vår nisje. – Går det bra? – Ja, det gjør det. I 2017 kan Bleikvassli Gruber feire 20 år som entreprenørfirma. De ansatte kommer stort sett fra Nordland. Fire–fem personer er «gamle» gruvearbeidere. – Men det har også kommet til yngre anleggsfolk. Vi er i vekst, og tar inn folk nesten hele tida. Det er vi stolte av. Nylig ansatte vi noen som kommer fra kullgruvene på Svalbard, der er det innført «driftshvile» nå. Mellom oppdragene blir alle maskiner sendt til Bleikvasslia, hvor det forhenværende gruveselskapet har et verksted der tre mann vedlikeholder alt utstyr some er i bruk. – Vi har med oss erfarne fjellfolk som jobbet i opptil 20 år i gruva før den måtte stenge. De er greie å ha når vi skal jobbe på steder hvor det stilles store krav til sikring, for de vet hvordan fjellet kan oppføre seg. De vet hva som må renskes, hva som må boltes og hva vi kan la stå. Det er kunnskap som er verdifull å ha med seg, avslutter anleggsleder Pedersen.

sida – mens karene fra Bleikvasslia står for selve tunnelarbeidet. Når tunnelen er ferdig utvidet og rensket, vil gammel masse bli skiftet ut og ny pukk lagt utover sålen (gulvet) – før den nye rørledningen legges på plass og fundamenteres for hver femte meter. Til slutt vil mannskapene anlegge en kjørebane oppå slik at en senere kan kjøre inn til ventilrommet med en vanlig bil og utføre vedlikehold. På den andre sida av ventilrommet skal tunnelen renskes og sikres uten stros-

sing. Anleggsleder Jan Vidar Pedersen sier det har vært krevende å jobbe under så trange forhold. – Vi har knapt plass til å snu en etttonns graver der inne. De som sprengte ut tunnelen på 1950-tallet hadde litt av en jobb! For å komme til på de små kvadratene, måtte entreprenørene anskaffe spesialutstyr. – Vi kjøpte inn ei lastemaskin fra Arami i Frankrike, en av de aller minste på markedet, sier Pedersen. – Selv den Fjellsprenger’n 1 2016

9

forsøket på å sprenge et fundament endte med at rørene knakk i småbiter. Nå lader vi mindre og skyter ikke så dypt. Det fungerer mye bedre. – Hvordan gjør dere det? – Vi borer et hull skrått inn på hver side av fundamentet, setter inn en Pentex™ 25, den svakeste primertypen, i hvert hull og drar begge av samtidig. Meningen er bare å riste rørene løs, ikke sprenge dem bort. Det er ikke bare vrient å få rørene ut av en trang tunnel. For Per Nordhagen har det vært like krevende å få de nye rørene inn. De er større enn de gamle, samtidig som tverrsnittet er uendret. Nordhagen løste atkomstproblemet ved å bygge et spesielt lastekjøretøy, populært kalt «pinnedyret», som har vist seg svært effektivt. – Prosjektet har bevist at det går an å jobbe med store rør i små tunneler, sier Bjørn Moflag i VAV. – Det har ingen prøvd før, så det har vært litt spennende. De originale tunnelene har forresten vist seg å være enda mindre enn vi trodde. De drev nok på akkord i gamle dager. I alle fall er det tatt ut mindre stein i virkeligheten enn det som står i papirene! He-he. Den gamle tunnelen sees oppe til høyre i veggen. «Nytunnelen» får tre ganger større volum.

Inngangen til tunnelen som er strosset ut. Tverrsnittet har blitt tre ganger så stort som det opprinnelig var. Åpningen skal stenges med en betongportal. ble for stor, så vi måtte tilpasse den ytterligere ved å skifte ut hjulene slik at vogna ble lavere. I tillegg senket vi taket med 10 centimeter. Mange steder er det bare 1,70 meter under henget, og enda mindre der de støpte sikringsbuene er. Minilasteren tar bare 0,7 kubikk i skuffen, så det tar lang tid å laste ut løsmassene. PILOTPROSJEKT OG FØLSOM SPRENGING Løsningen en har valgt for å renovere rørnettet gjør arbeidet til et pionérpro-

10

Fjellsprenger’n 1 2016

sjekt. – En slik utskifting av rør er ikke gjort før, sier anleggslederen. –Det er et kunststykke å få de gamle rørene ut så hele som mulig. Vi måtte finne opp veien mens vi gikk. For å få ut de gamle rørene måtte de først sprenges løs fra fundamentene. Det krevde en del prøving og feiling i starten. Selv om de skal kasseres, er det lettere å håndtere hele rør enn tusen biter. – Vi fant ut at det beste og raskeste var å trekke ut ett og ett rør. Det første

URBANE UTFORDRINGER Strossingen begynte i september 2015 og skal avsluttes før sommerferien. Skytebas Benny Lillemo forteller at hver salve har cirka 30 ladehull á 48 mm diameter og 4 meters lengde. – Vi trenger ikke bore kutt her, vi strosser jo bare ut til en større tunnel. Dermed blir bormønsteret enkelt. Teamet fra Nordland bruker rundt 100 kilo Exan™ i hoveddelen av salva, og supplerer med lettere 22 x 1000 mm Eurodyn™Magnasplit™ rørladninger i kontur og liggere for å unngå oppsprekking. – Og så bruker vi 22 x 1000 mm Kemix A-rør i fem–seks hull i henget. Det skytes to salver hver dag. Hver salve river løs om lag 150 kubikk fjellmasse. Tunnelarbeidene foregår midt i en tett befolket del av Oslo. Det legger begrensninger på arbeidet hva rystelser og støy angår. – Maksnivået er satt til 35 mm/sek, opplyser Jan Vidar Pedersen. – Men vi ligger godt under, faktisk er vi helt nede i 2–5 mm/sek. Det skal være sprengningsfri mellom klokka 19.00 og 07.00, men entreprenøren har lov til å sprenge på lørdager. VAV har tilbudt SMS-varsling til alle naboer som ønsker det, og informerer

– En kurant jobb, kaller skytebas Benny Lillemo det. Han både borer og lader Fjellsprenger’n 1 2016

11

om sprengninger tjue minutter på forhånd. – Vi er ikke så vant til å jobbe midt i byen og ha store nabolag tett innpå, fortsetter Pedersen. – Men det har gått greit. Vi har jobbet en del med å informere naboene om hva vi styrer med og hva vi kommer til å gjøre, kanskje mer enn vi trenger. De fleste er veldig positive. Noen klager har vi selvsagt fått, men ikke mer enn vi forventet på forhånd. NATTLAGRING FORBUDT I Oslo er det ikke tillatt å oppbevare sprengstoff på anleggsplasser over natta. Forbudet betyr at Orica, som forsyner Bleikvassli Gruber med sprengstoff og tennere, frakter sprengstoff til anlegget hver morgen og henter restene om ettermiddagen. – Det er nytt for oss, vanligvis jobber vi på steder der vi får ha eget lager, sier Pedersen. – Men vi skjønner at det må være strenge regler her, og dem følger vi slavisk. Bleikvassli Gruber leier et kundelager ved Oricas tyngdepunktlager i Enebakk, to–tre mil unna, men entreprenøren har erfart at det er mer lønnsomt at Orica bringer og henter enn at de selv gjør det. – Vi bruker ikke så mye sprengstoff, likevel koster det penger å ha en mann med ADR-sertifikat til å hente og bringe hele tida. Dessuten har vi bare én ADRgodkjent bil og tilhenger, og den går i Odda. Å holde seg med flere godkjente biler er dyrt, så vi er kjempefornøyde med ordningen vi har med Orica. – Var denne servicen utslagsgivende for at dere valgte Orica? – Vi bruker alltid Orica. Her hadde det også mye å si at de har et stort lager i nærheten og at de kunne kjøre ut sprengstoff til oss. Det passer oss perfekt. De leverer til og med på lørdager.

Lite tverrsnitt gjør at bare de minste bore- og lastemaskinene kan nyttes i vannrør-tunnelen. Fallet er minimalt, det fører til at vann som siger inn fra berget blir stående på sålen.

12

Fjellsprenger’n 1 2016

RADON OG DÅRLIG FJELL Bergarten i området består mest av glimmergneis, med ganger av pegmatitt, kvarts og diabas. – Det har vært varierende kvalitet på fjellet, sier anleggslederen. – Vi har blitt en del sinket av slepper med leire og vanninnsig. På de verste stedene er det så dårlig at vi har måttet sikre med 12–13 bolter for hver salve. På de mest utsatte stedene er vegger og tak sprøytet med betong for å sikre arbeiderne. Senere skal også resten av tunnelen sprøytes og systemboltes. Pedersen forteller at de har blitt overrasket av store mengder radioaktiv

radongass inne i berget. Radongassnivået blir alltid målt med egne måleapparater før en begynner å arbeide i en ny tunnel. Målerne kan registrere opptil 10 000 becquerel pr kubikkmeter luft. Ifølge anleggslederen ble skalaen regelrett sprengt da de skulle sjekke nivået i tunnelen. – Hva gjorde dere da? – Det eneste tiltaket vi kan sette i verk, er å sørge for god utlufting. I løpet av to–tre dager gikk nivået ned fra 10 000 til 5–600 Bq. Det er et nivå vi kan leve med. Nå har vi fått på plass ei større tunnelvifte ved høydebassenget som suger ut luft fra begge sider av tunnelen samtidig, så luftkvaliteten har blitt god. Tidligere var det en utbredt oppfatning at radongass var knyttet til alunskifer, men prosjektleder Bjørn Moflag sier at det ikke stemmer. – Radon finnes i mange andre bergarter også. Her er det mest gneis. I andre tunneler har vi for eksempel syenitt og kalk, og vi har funnet høye radonverdier der også. Noen steder ekstremt høye. STATEN VEGRER SEG – Hvor mye radongass kan et menneske utsettes for? – Her er regelverket uklart. Verken Arbeidstilsynet eller Statens strålevern har villet mene noe om det, svarer Moflag. – De eneste reglene som finnes gjelder for boliger, og de er ikke overførbare til et arbeidssted som vårt. For noen år siden laget Statens strålevern og Arbeidstilsynet noen retningslinjer i en veileder de ga ut, men den har de trukket tilbake. I mangel av et norsk regelverk har Oslo VAV skjelt til normene som gjelder i Sverige. – Svenskene regner i doser og vurderer arbeidstid opp mot type arbeid. De anser at et nivå på cirka 1300 Bq pr kubikkmeter luft er akseptabelt for en person som driver med underjordsarbeid hver dag gjennom hele året. I Norge er imidlertid grenseverdien for boliger satt til 100 Bq. – Det var stor forskjell? – Ja, og da skal det treffes tiltak. For boliger gjelder også ei øvre grense på 200 Bq. Men mange hus i Norge er utsatt for mye mer radongass enn dette. Så vidt jeg skjønner, vurderer en dette problemet på linje med røyking. Men jeg syns ærlig talt at både Statens strålevern og Arbeidstilsynet har en altfor passiv holdning her. Vi har prøvd å få et svar fra dem, men uten å lykkes.

Exan™ leveres i 25-kilos sekker direkte på anlegget av Orica.

Hundre kilo Exan™ går med i hver salve. Marius Håheim har et godt lag med Exan-slangen.

Ragnar Sundsås lader liggerne med Eurodyn™Magnasplit rørladninger. Redusert sprengkraft må til for ikke å rive opp for mye. Fjellsprenger’n 1 2016

13

i

SMARTE RESSURSSTERKE LØSNINGER

A/S Bleikvassli Gruber Anleggsleder Jan Vidar Pedersen flyttet fra Bleikvassli til Oslo sist vinter for å følge opp prosjektet tettere. Nordlendingen trives godt i storbyen. Det er litt skuffende. Problemet gjelder mange, og det hadde nok vært større hvis folk begynte å måle. Vi ble iallfall ganske overrasket. LÆRERIKT Rehabiliteringen av stamnettet for drikkevann i Oslo startet allerede i 2011, og prosjektleder Bjørn Moflag er fornøyd med progresjonen. – Vi har hatt utfordringer på alle felt, ikke minst når det gjelder logistikken. Det er svære mengder rør og stein som skal ut og inn av trange boligområder. Vi brukte litt tid på å finne et konsept som virket, men siden har det gått greit.

Totalt går det 13 mil med vann- og avløpstunneler i grunnen under Oslo, så ennå gjenstår det mye å renovere. Hittil har VAV svidd av rundt 70 millioner kroner i prosjektet, mye har blitt brukt til å kjøpe nye rør. Noen sluttdato for rehabiliteringen er ikke satt. – Dette vil være et vedvarende arbeid. Vi skal ha tilsyn med tunnelene hvert femte år, og det krever en stor innsats. Det har oppstått et etterslep fordi vi har manglet geologer, men dette er vi i ferd med å ta inn igjen nå. Bleikvassli Gruber har en rammeavtale med Oslo VAV og håper de får være med videre.

Etablert: 1997 Virksomhet: Boring, sprenging, tunnelrensk, renovering, ny tunneldrift. Spesialist på vanntunneler Hovedkvarter: Bleikvassli, Hemnes i Nordland Ansatte: 34 Omsetning: 29,4 millioner kroner (2014)

www.orica.com Rehabilitering av vanntunneler i Oslo Omfang: 130 km med tunneler Oppstart: 2011 Sluttføres: Løpende vedlikehold Byggherre: Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten Entreprenører: AS Bleikvassli Gruber, Per Nordhagen AS Kostnad: 70 millioner kroner

Orica Norway AS Med kombinasjonen av våre tennsystemer, bulksystemer, logistikksystem og distribusjonskjede er du alltid trygg på at salven kan skytes som planlagt, med det beste resultat.

Postboks 614 3412 Lierstranda Tlf. 32 22 91 00 Fax 32 22 91 01 [email protected] www.orica.no

Prosjektleder Bjørn Moflag (t.v.) og byggeleder Oddbjørn Andal i Oslo Vannog avløpsverk inspiserer anlegget. Erfaringene fra rørutskiftingen det siste året betyr mye for den videre renoveringen.

14

Fjellsprenger’n 1 2016

Fjellsprenger’n 1 2016

15

KR ENTREPRENØR

BYGGER FOR EVIGHETEN

BOTNEDALSDEMNINGEN REHABILITERES Tekst og foto: Einar Gjærevold

Det nye firmaet snappet storkontrakten med Statkraft foran nesa på større aktører. Nå vil telemarkingene ta flere kirsebær fra de store. Langt oppe i Vinjefjellene produserer de steinblokker med så lite sprengstoff at det går nesten ikke an.

Botnedalen hoveddam i Vinje. Klassisk demning med steinfylling og tetningskjerne av morene. Demningen bygges ut i både lengde og høyde.

Enda et stykke Vinje-granitt faller for skytebas Jan Ove Hommos milde salve. Det ser ikke sånn ut, men sprengkraften er minimal for å få blokker i stedet for småstein. Smellet er imponerende. Røyken velter ut og den store granittknausen faller fra hverandre med fynd og klem under den blå maihimmelen. I virkeligheten er det bare så vidt sprengkraften har energi nok til å rive berget i stykker. – Vi er aldeles på grensa til å skyte pilsalve! sier skytebas Jan Ove Hommo. – Altså at vi har så lite sprengkraft at salva brenner seg fast og ingenting

16

Fjellsprenger’n 1 2016

kommer ut. Skulle det skje, blir det mye arbeid for han som må plukke fjellet ned med gravemaskin! Marginene er små. Hommo går fram til røysa og myser gjennom steinrøyken. Han sier seg fornøyd med resultatet. I røysa ligger en fin blanding av store steinblokker og en del mindre stein. De store steinene er mest interessante. Her gjelder det å få blokker av en viss dimensjon som kan brukes som plastrings-

stein i kraftdemningen som KR Entreprenør bygger ut et par kilometer opp i lia. Blir steinen for stor, er det ingen sak for gravemaskinføreren å dele den med ei knusekule, men er den for liten, duger den bare som fyllmasse. – Vi får ut 25–30 prosent stein av salvene som kan brukes til plastring eller til kronevern, opplyser prosjektleder Håvard Åmot. – Resten blir brukt til støttefyllingsstein.

DAM PÅ REHAB De store kraftutbyggingenes tid er forbi i Norge. Nå gjelder det å reparere og forsterke demningene som ble bygd på 1900-tallet. Nye krav til standard gjør det nødvendig med oppgradering. I Botnedalen i Vest-Telemark er KR Entreprenør AS i gang med å rehabilitere den røslige Botnedalsdammen for Statkraft. Dammen ligger i Tokke kommune og demmer opp Botnedalsvatn, som er inntaksmagasin for Byrte kraftverk. Anlegget består av Kilerova sperredam og Botnedalen hoveddam, samt en omløpskanal og en overløpstunnel. Begge dammene (eller demningene) ble bygd sist i 1960-årene og er steinfyllingsdammer med tetningskjerner av morene. Hoveddemningen er om lag 350 meter lang og 40 meter høy, mens sperredammen måler cirka 70 meter i lengde og 15 meter i høyde. – I gamle dager ble det brukt støttefylling av samfengst stein helt til ytterste kant både oppstrøms og nedstrøms, forteller Håvard Åmot. – Nå bygger vi et skråningsvern på seks meter utenpå damkjernen. Innerst kommer en fire meter bred støttefylling, og ytterst en to meter bred plastring. Til slutt skal vi forhøye toppen med cirka to meter, legge kronevern og ny kantstein, og bygge vei over. Det samme

skal vi gjøre med sperredammen. Det er nye krav fra NVE som gjør oppgraderingen nøvendig. Hoveddammen ble rehabilitert og plastret på innsida allerede i 1991, nå er det utsida som skal forsterkes. Foruten plastring og påbygging, er KR

Entreprenør i ferd med å bygge om og forsterke en overløpskanal, og å strosse ut omløpstunnelen som hører til. Entreprenøren har leid inn Skanska til å ta seg av betongarbeidet i tunnelene. Lukehusene skal også rehabiliteres, og i siste runde skal en arrondere og så til steinbruddet.

250 000 kubikk med stein i ulike størrelser skal brukes i damprosjektet. En stor kolle av granittgneis sprenges ned for å skaffe stein nok. Fjellsprenger’n 1 2016

17

Jacob Chr. Aamlid er en av svært få i Norge som behersker plastringsfaget. Plastringsstein skal være langstrakte og alltid ha tyngdepunktet inn mot støttefyllingen. Når utbyggingen er ferdig, vil de to demningene i Botnedalen være oppgradert til konsekvensklasse 4, den høyeste standarden en demning kan ha. Klassen defineres ikke av størrelse, men av kvalitet og utforming av damtå, skråningsvern og kronevern. VELLYKKET GREP MED AIRDECK Blokksteinsprenging er en spesiell form for sprenging der en skyter små salver og bruker så lite sprengstoff at det bare er så vidt fjellet sprekker og faller sammen. – Den er sprø, denne granitten, sier Håvard Åmot. – Vi ligger på et sprengstofforbruk på 100–200 gram pr kubikk. Det skal nesten ikke gå an. Ei normal salve ligger på 500 gram pr kubikk. Blokksteinsbruddet er lagt til en stor kolle i landskapet nedenfor Botnedalsdammen. Kollen er delt opp i to paller, der den øverste sprenges først. Her er fjellet også løsest. Den nederste pallen ventes å være atskillig hardere. Når skytebas Jan Ove Hommo trykker på tennapparatet sitt én eller to ganger i uka, er det én enkelt rast med ni borhull som skal gå av. I dag varierte hullhøyden fra 8,5 til 14,5 meter. Vanligvis lader Hommo hullene med Exan™, men siden det hadde samlet seg vann i hullene, valgte han i stedet patronert sprengstoff i form av Eurodyn™2000. Tennsystemet er alltid gode, gamle Exel™. Hver salve produserer om 1500–2500 kubikk stein. At den beskjedne lademengden får så stor effekt, kan tilskrives airdeck-teknikken som entreprenøren har innført i bruddet. Skytebasen forklarer at han deler pipehøyden inn i tre lengder: – Den nederste tredelen lader jeg

18

Fjellsprenger’n 1 2016

blem, så det er om å gjøre å få minst mulig av den, sier Håvard Åmot. Han mener at det er mulig å øke blokksteinsandelen enda mer, og vil eksperimentere mer med ladeteknikken utover sommeren. – Jeg har lyst til å prøve litt mindre bunnladning og mer pipeladning i form av detonerende lunte. – Hva vil du oppnå med det? – I dag har vi en del knusing i bunnen. Hvis vi fordeler sprengstoffet litt høyere oppover i pipa, knuser vi mindre fjell nederst samtidig som vi får med oss toppen. Men det blir fortsatt bare så vidt at fjellet kommer ut. Ei 120-grams lunte har ikke store sprengkraften. KR Entreprenør vurderer om de skal ta i bruk elektroniske tennere til blokksteinsprengingen. – Vi har hatt en del forsakere opp gjennom tidene, og det liker vi ikke. Får vi en utilsiktet eksplosjon under graving eller lasting, er ikke det noko skøy. Vi har nulltoleranse når det gjelder skader og blir målt på HMS-arbeidet vårt. Hvis vi kan finne metoder som gjør at vi kan minske antall forsakere, vil det være bra. Statkraft er også inne på tanken om å forlange at entreprenørene bruker det, nettopp av HMS-hensyn.

med patronert eller Exan™. Den øverste tredelen bruker jeg til fordemming, der jeg setter ei sperrefjær nederst, mens hulrommet i midten brukes til å utnytte sprengkraften i gasstrykket fra bunnladningen. Ladehullene i rasta har en innbyrdes avstand på 3,4 meter, bare litt kortere enn forsetningen (avstanden til kanten), som er 3,5 meter. – Sprengeffekten justerer du med hullavstand og forsetning, sier Hommo, som også borer alle salvene. – Har du for eksempel et fjell som er mer tungsprengt, lader du akkurat på samme måte, men du må korte ned på hullavstanden. VIL EKSPERIMENTERE Skal en bygge opp en demning fra grunnen av, er det vanligvis lett å finne plastringsstein. Da har en store mengder stein å ta av og har god tid til å finne de riktige blokkene. Når en «bare» skal rehabilitere og plastre, gjelder det å utvinne mest mulig blokkstein av riktig størrelse og minst mulig «vanlig» Skytebas Jan Ove Hommo har jobbet som kraftbruddstein. verks- og veislusk siden 1976. Granittkollen – For oss er den sprenges normalt med Exan™, men med vann i vanlige steinen et proborhullene må Hommo ty til Eurodyn™-patroner.

Anleggsområdet oppunder Botnedalsdammen i Vinje. Steinarbeidet på demningen er et enormt tålmodighetsarbeid. KR Entreprenør har investert mye i nye maskiner til anlegget. Åmot utelukker ikke at elektroniske tennere også vil kunne gi en bedre kontroll med fragmenteringen i salvene, men tror også at én og én rast er nøkkelen til suksess. – Når du skyter flere raster, får du også oppbygging av sprengstoff i berget og jeg tror du får mer fragmentering da. VINTERARBEID KR Entreprenør fikk oppdraget med Botnedalsdammene etter en anbudskonkurranse som Statkraft utlyste høsten 2015. Allerede i november startet de opp, og har produsert plastringsstein og kroningsstein i hele vinter. I tillegg har de etablert anleggsveier, etablert brakkerigg med vann og kloakk, og strosset og gjort sikringsarbeid i tunnelene. Normalt er Botnedalen et snøhull, men vinteren var god og bød på bare halvannen meter med snø. – Vi er veldig happy for at vi begynte så tidlig, sier Åmot. – Hvis ikke, hadde vi ikke kunnet begynne med plastring før i august. Jobben skal være ferdig innen september 2017. Prosjektlederen forsikrer at de ligger godt an i forhold til framdriftsplanen.

– Strossejobben har tatt mer tid enn vi hadde tenkt, så den må vi nok revidere litt. Tildelingen av kontrakten på cirka 50 millioner kroner er for øvrig en solid

fjær i hatten for det nystartede firmaet. KR Entreprenør så dagens lys i januar i fjor, og har hatt vind i seilene siden da. Etableringen var en fusjon mellom tre eksisterende firma med i alt 40 an-

Salveplan for én rast og airdeck.

Fjellsprenger’n 1 2016

19

Prosjektleder Håvard Åmot tror at mange kraftdemninger vil trenge rehabilitering i årene som kommer, og KR Entreprenør vil spesialisere seg på det. satte, men selskapet har allerede vokst og utvidet mannskapet til 50 personer. I tillegg leier de inn fem–seks personer etter behov. Forrige større prosjekt var byggingen av to småkraftverk i Luksefjell til om lag 37 millioner kroner, der Hæhre og Skanska var underentreprenører. For fjoråret kan Vinje-selskapet notere seg for en omsetning på rundt 72 millioner kroner i året. – Vi må opp i en omsetning på godt

og vel 100 millioner for å kunne spise litt kirsebær med de store. Så tar de iallfall ikke de lokale jobbene fra oss, sier Håvard Åmot. EKSPERTISE FORSVINNER Oppe i skråningsvernet svinger Jacob Chr. Aamlid seg rundt i ei splitter ny gravemaskin og legger steinblokk på steinblokk møysommelig på plass i plastringen. 71-åringen har vært dam-

plastrer i 40 år og jobbet i både Norge og Nepal. Botnedalsdammen er hans 19. demning. Aamlid representerer en nesten utdødd rase. Etter at kraftutbyggingene tok slutt, er det ikke mange igjen som kan kunsten å plastre en stor demning. – Dette blir kanskje min siste demning, tror han. – Men det er rift om erfarne plastrere nå. Vi er jo nesten ikke å skaffe, så det er viktig å lære opp nye folk i faget. – Hva er viktigst å kunne? – Vil du jobbe med plastring, må du ha både interesse og stor tålmodighet. Det er viktig å plassere steinen i lengderetningen, slik at den tyngste enden vender inn mot demningen og den andre utover. Tyngdepunktet må alltid ligge inn mot dammen. Dernest er det viktig å «bånde» dem, det vil si at lagene overlapper hverandre, og at det ikke oppstår store hulrom. Det gjelder å bygge kompakt og finne stein med ulik fasong som passer sammen. Prosjektleder Håvard Åmot er svært fornøyd med å ha veteranen med på laget. Faktisk var Aamlid en viktig grunn til at entreprenøren fikk oppdraget i Botnedalen. – Jacob er en krumtapp for oss med den jobben han gjør og med å lære opp nye folk. Vi ble målt på dette da vi fikk jobben, vi måtte ha en seniorplastrer.

Statkraft er veldig opptatt av kvalitet på denne type jobb, og det syns jeg er greit. Dette blir jo et byggverk som skal stå lenge og som folk vil gå og se på. Da syns jeg det er greit å levere fra seg et arbeid som er fint. – Denne demningen bygges for evigheten? – Ja, den gjør det. Det blir ikke noe mer rehabilitering på denne, hvis da ikke miljøvernmyndighetene finner på noe nytt. STORE NYINVESTERINGER KR Entreprenørs kjernevirksomhet er masseforflytting, men maskinfirmaet tar på seg det meste og arbeider både over og under jord. Åmot har selv mange års erfaring med tunnelarbeid. Planen er å utvide virksomheten og styrke posisjonen på markedet. – Ja, det henger sammen med størrelsen på jobbene vi gjør her i Vest-Telemark, sier Håvard Åmot. – Damrehabilitering og småkraftverk er nisjer som

20

Fjellsprenger’n 1 2016

legget er nyere enn to år. – Vi har investert mye i denne jobben, så vi er nødt til å få det til og tjene penger.

Virksomhet: Grunnarbeid, kraftverksbygging, rehabilitering av dam, massesalg og -forflytting, natursteinsmuring, terskelbygging Sted: Åmot i Vinje, Telemark Ansatte: 50 Omsetning: 72 millioner kroner (2015)

KR Entreprenør er en fusjon mellom tre maskinfirmaer i Vinje; Håvard Åmot AS, Svein Tore Kåsa AS og Ottar Ringhus AS.

BEINA PÅ JORDA KR Entreprenør later til å drive både offensivt og godt. Nylig bygde de nye lokaler, men disse har allerede blitt for små. De har også sluttet å leie regnskapsbyråer, og heller ansatt egne medarbeidere til å ta seg av regnskapet. Det er å gå mot strømmen, men entreprenøren mener det både er billigere og gir bedre oversikt å ha regnskapsservicen i eget hus. Selv om firmaet har framgang og vokser, lover prosjektleder Håvard Åmot at de ikke skal glemme kjernekundene sine. – Vi skal ta på oss både bittesmå og svære prosjekter. Og vi skal prøve å holde fast på gråmarkedet som finnes rundt oss. Til slutt er det de små kundene vi lever av. Vi skal ikke sette nesa i sky.

i

KR Entreprenør AS Etablert: Januar 2015 Eierskap: Svein Tore Kåsa, Ottar Ringhus, Håvard Åmot, Gunnar Ringhus, Arild Norheim, Henning Reinsviki og Tor Eirik Lien.

i

«Plastringsmaskin» i aksjon på Botnedalsdammen. Hele støttefyllingen kles med to lag med steinblokker for å sikre demningen mot erosjon. Øverst kommer et kronevern med enda større steiner som skal beskytte demningskronen. Skråningsvinkelen er 1:1,5 meter.

passer for oss. Rehabiliteringsjobber koster fort 50–100 millioner kroner, og da må du ha det i omsetning for å kunne komme i betraktning og stille garantier. Bare her i fylket kan det være aktuelt å bruke 500–600 millioner kroner på damrehabilitering de neste ti årene. Det er Håvard Åmot som har ledet planleggingen av det store anlegget i Botnedalen. Prosjektlederen trådte sine første vernesko som maskinfører i Statkraft i 1970 og har vært med på mange kraftbyggingsprosjekter – Rafnes, Eksingedalen, Eidfjordanlegget, Ulla-Førde og andre. Siden han første gang ble arbeidsformann i 22-årsalderen har han arbeidet i administrasjonen. I forbindelse med anlegget har KR Entreprenør investert nesten 20 millioner kroner i nye maskiner. Ny standard gravemaskin, to nye «plastringsmaskiner» (gravemaskiner med kort hekk, beregnet på smal flo, trange arbeidsområder), tre dumpere og ny selvgående vibrovals. Nesten alt utstyr på an-

Plastring og kronevern

Skråningsvern bygges utenpå støttefyllingen i en demning for å hindre at strømmende vann graver ut jordmassene. Dette ytterste «skallet» inneholder de største steinene i demningen og bygges med flate steinblokker i to lag. I Botnedalsdammen har plastring og kronevern disse steinstørrelsene: Plastring: 0,3 kubikk (indre lag) og 0,3–1,0 kubikk (ytre lag). Kronevern: 0,5 kubikk (indre lag) og 1,0–3,0 kubikk (ytre lag).

i Tusenvis av dammer i Norge Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) opplyser at de har registrert cirka 3600 dammer av ulik størrelse i Norge. Den høyeste er 145 meter og de laveste 1–2 meter. De vanligste damtypene er betong-, steinfyllings- og murdammer. Ifølge NVE finnes flere dammer i landet, men disse er ikke registrert i NVEs database.

KR Entreprenør er en forenklet form av firmanavnet Kåsa & Ringhus Entreprenør.

i

Botnedalsvatnet

Botnedalsvatnet er 40 meter dypt og ligger i Botnedalen i Telemark. Dalen var bebygd med gårder og setre før oppdemmingen, som også satte den tilstøtende Vendalen under vann. Innsjøen er regulert som magasin for Byrte kraftverk. KR Entreprenør har beregnet at det vil gå med cirka 10–15 000 kubikk plastringsstein til rehabiliteringen. I tillegg skal en bruke drøyt 35 000 kubikk stein til kronevern og 60 000 kubikk til støttefylling. Alt i alt regner entreprenøren med å håndtere rundt 250 000 kubikk stein av ulik størrelse. Fjellsprenger’n 1 2016

21

– Har stuffskanning blitt standard prosedyre i pukkverk rundt om? – Vi skanner fronthullene i 80–90 prosent av pukkverkene vi opererer i, svarer Tom Einar Andersen. Han er daglig leder og skytebas i Kjell Foss Pukkverksprenging AS. – Det er et HMS-tiltak og den eneste måten vi kan få kontrollert hullene på før vi sprenger. Vi er nok det firmaet som bruker dette mest, men så er det vel vi som skyter i flest pukkverk også!

FOSSEGUTTA SPRENGER ØSTLANDSPUKKEN

REISENDE I PUKKVERKSPRENGING

Tekst og foto: Einar Gjærevold

Ramnesgutta tenker pukk fra morgen til kveld. De er på farten støtt, fra Kristiansand til Trysil og ned til Svinesund. Ingen er for store og ingen for små: Smeller det i et pukkverk på Østlandet, er sjansen stor for at det er Kjell Foss Pukkverksprengning som trykket på tennapparatet. Ladebilen fra Orica pumper ut 100 kilo emulsjon i minuttet – Når du skal sprenge, må du være 110 prosent sikker på at det ikke er folk i området, fortsetter Foss. – Det kan være vanskelig når du har ti meters sikt. Det har hendt at Franzefoss har måttet stenge bruddet for trafikk, fordi tåka har vært for tett. Tåka gjør det også problematisk å

skanne stuffen med laser. Kjell Foss AS har en avtale med Orica Teknisk Service om å fronthullslogge salva dagen før sprengning, men når tåka er tett, reflekteres laserstrålene av de ørsmå vanndråpene. Steinstøv, som det alltid er en del av i et pukkverk, kan også hindre lasermålingene.

«The Right Stuff». Pukkverkgjengen fra Kjell Foss AS har spesialisert seg på digre salver i steinbrudd over hele Østlandet. Fra venstre Tom Einar Andersen, Bjarne Foss, Roger Kihle og Richard Næss. Richard og Tormod Bjerkholt var ikke til stede da bildet ble tatt. Tåka ligger som en våt klut over Steinskogen pukkverk i Bærum. Det er tidlig i april og vinteren fekter ennå trassig med klørne. Men Steinskogen er et tåkehull

22

Fjellsprenger’n 1 2016

uansett, forteller bergsprenger Bjarne Foss. – Vi kaller det «tåkebruddet». Her ligger tåka bestandig. Plutselig kan den

lette, men like plutselig er den der igjen. Det hender tåka skaper trøbbel for den som skal sprenge ny stein til Franzefoss AS, som eier pukkverket.

Bjarne Foss (t.v.) kobler salva med Unitronic™600 elektrotennere. Torodd Kolbergsrud fra Orica Teknisk Service har tatt turen til Steinskogen for å sjekke at en tidligere teknisk feil ikke oppstår igjen.

SPESIALISERT PÅ PUKKVERK At Kjell Foss opererer i flest pukkverk i Norge, er neppe noen overdrivelse. Pukkverksprengning ble skilt ut som egen virksomhet under morselskapet Kjell Foss AS i 2008, og siden har firmaet fått ansvaret for alt sprengingsarbeid i 40 pukkverk på Østlandet, fra Kristiansand til Trysil. Noen av pukkverkene eies av private grunneiere som bare trenger å skyte ei salve i året, mens andre er store og betjenes jevnlig. De største kundene er Veidekke, Franzefoss og Skolt. Også NCC er en betydelig kunde for Kjell Foss Pukkverksprengning. Mens morselskapet totalt sysselsetter hundre mann, er det en fast gjeng på fem–seks personer som reiser rundt og sprenger i steinbruddene. Tom Einar Andersen tror spesialiseringen er en fordel. En får god rutine når en gjør det samme hele tida, og mannskapet kjenner hvert eneste verk ut og inn. – Vi ser det som et pluss for kunden at de får de samme folka hver gang. Når firmaene er så store at de sender ut forskjellige folk hele tida, kan det lett skje et eller annet. Ladejobben på Steinskogen går unna med høy fart. Bjarne Foss er eksperten på de elektroniske tennerne, og flytter seg raskt fra kobling til kobling i den 290 hull store salva. – Vi jobber nok fortere enn de fleste, medgir Andersen, – og kan gjøre unna store salver på kort tid. Driver du med én ting så ofte, går det jo på skinner etter hvert. – Det må gå på skinner, for vi har lagt lista høyt, understreker Bjarne Foss. Salvene og ladingen er godt planlagt, men tidsskjemaet er stramt. Alle detaljer må stemme. – Skulle noe skjære seg slik at ei salve ikke kan spenges, må vi sitte vakt om natta og skyte den dagen etter. Problemet oppstår når vi er fullbooket hver dag hele uka. – Til uka skyter vi for eksempel i fem forskjellige pukkverk, forteller Andersen. – Da må vi enten dele oss eller hente inn Fjellsprenger’n 1 2016

23

Bjarne Foss er driftsleder i Kjell Foss Pukkverksprengning. Han kunne vært direktør i firmaet, men orket ikke kontorlivet. folk fra søsterselskapet. Vi lar aldri en kunde stå uten stein. Vi har alltid sprengt i tide og sørget for at de får det produktet de har bestilt. RETTE STUFFER EN FORDEL På Steinskogen sprenger Foss-mannskapet omtrent én gang annenhver måned. Franzefoss leverer rundt 500 000 tonn pukk i året fra Bærumsbruddet, og da-

gens salve har standard størrelse – nesten 100 000 tonn. Ei «oppryddingssalve», kaller Fossekara det. Normalt bestreber de seg på å skyte snorrette stuffer, men denne har fått seg en «knekk». – At vi fikk en litt uryddig stuff nå skyldes en kombinasjon av dårlig rensking og «brannslokking», sier Andersen. – Hvis vi ikke rekker å gjøre godt nok forarbeid, kan salva bli sånn. Rette stuffvegger er ryddigst. – Det er også en fordel når du skal gå på neste gang, tilføyer Roger Kihle, mangeårig hjelpemann i Kjell Foss. – Da slipper du disse hjørnene der det kan oppstå mer blokkstein. – Ja, vi må ha fokus på at det ikke blir for mye piggstein, sier sjefen. – I så fall blir det vi som må dekke kostnadene med pigging. Slik er iallfall avtalen med de store kundene. En snorrett stuff gjør dessuten laserskanning enklere, og minsker risikoen for sprut. Nå for tida brukes nesten bare bulkemulsjon til sprengningsarbeidene i de store pukkverkene. Denne april-onsdagen stiller Orica med hele tre ladebiler og seks mann som skal forsyne Steinskogen med de tilmålte mengdene av Civec™Control. I tillegg bistår én mann fra Teknisk Service med programmering av de elektroniske Unitronic™600tennerne. ELEKTRONISKE TENNERE OVERTAR Franzefoss har nemlig stilt krav om at bare elektroniske tennsystemer skal brukes på Steinskogen. – Det er kundene som velger tennere,

Franzefoss har innført elektronisk tenning som standard i Steinskogen pukkverk.

24

Fjellsprenger’n 1 2016

sier Andersen. – Både Franzefoss og Veidekke krever nå elektroniske tennere av hensyn til helse, miljø og sikkerhet. Dermed unngår vi forsakere. Noen steder bruker vi dem også for å ha kontroll på rystelser. Elektroniske tennere er på full fart inn i flere store pukkverk. Tom Einar Andersen anslår at de bruker Unitro-

Orica stilte mannsterke på Steinskogen i april.

Bjarne Foss skanner Unitronic™600tennere. nic™600 i om lag 40 prosent av alle pukkverkene de sprenger for. – Og flere kommer etter. Det blir mer og mer bruk av elektroniske tennsystemer. Det er de som er framtida. – Det elektroniske systemet er dyrere, men så er det også sikrere, sier Bjarne Foss. – Hele bransjen er jo opptatt av tennere som blir stående udetonert igjen i fjellet. Med elektroniske tennere får du ikke dratt av salva, hvis du har feil på den! Selv har vi brukt Exel™ i alle år, og har en forsakerfrekvens på én pr. 3,5 millioner spengte kubikk. – Hvordan unngår en forsakere uten å bruke elektroniske tennere? – Forsakere skyldes feil ved produktet eller menneskelig svikt, fortsetter Foss. – Hvis du er ryddig, kontrollerer deg selv og alltid dobbeltsjekker dobbeltsjekkinga, kan du unngå dem. Det skal ikke mer enn en telefon til for å få deg til å glemme å koble på en ledning. – Er Unitronic™600 enkelt å bruke? – Det tar lengre tid, for vi må sette av én mann til å konsentrere seg om bare det, svarer Tom Einar Andersen. –

Exel™ er mer effektivt fordi flere kan tar seg av entreprenørjobbene, veiprokoble samtidig. Hvis vi hadde koblet sjektene, byggetomtene og «vanlige» denne salva med Exel™, hadde vi gjort sprengingsoppdrag i Sør-Norge. Kjell det på 30–45 minutter. Med Unitro- Foss Nord gjør det samme fra Steinkjer nic™600 trenger vi hele dagen. og nordover, mens Furulund Maskin Mange mener at fragmenteringen eier maskinparken og verkstedet, og blir bedre av å bruke et elektronisk tenn- utfører service på alt utstyr. system, men det er ikke gutta fra Kjell Det fjerde søsterfirmaet er Kjell Foss Foss Pukkverksprengning helt enig i. Pukkverksprengning, som kun driver – Det kommer an på fjelltypen, sier med sprenging i pukkverk. Bedriften Andersen og mener at resultatet vari- sysselsetter ni personer, men henter erer fra brudd til brudd. – Noen ganger inn medarbeidere fra søsterfirmaene kan det lønne seg, andre ganger ikke. På Steinskogen spiller det ingen rolle om du skyter med – Det blir mer og mer bruk av Exel™ eller Unitronic™600. – Fragmenteringen ordner vi elektroniske tennsystemer. med bormønster og en god tenDet er de som er framtida. nerplan, sier Bjarne Foss. RISIKOFORDELING Kjell Foss Fjellsprengning ble grunnlagt av mannen med samme navn i 1966. Med årene har firmaet blitt en familiebedrift, der barnebarnet Kristoffer nå er daglig leder. Basen ligger på slettelandet i Ramnes ved Tønsberg. Selskapet utfører utelukkende arbeid over jord, og sprenger alt fra grøfter til hustomter og veier. I dag er det som før var ett selskap, delt opp i fire selvstendige søsterfirmaer. Kjell Foss Øst

så vi valgte å fordele den økonomiske risikoen over flere enheter. For mange år siden var Kjell Foss involvert i et uhell som firmaet senere ble frikjent for, men så lenge etterforskningen pågikk, fikk hele firmaet sprengingsforbud. Det førte til at anlegget de arbeidet på, stoppet opp. – Tjue mann med gravemaskiner ble stående uten noe å gjøre. Det tapte vi mye penger på. Så vi fant ut at vi måtte sikre oss litt. Samtidig som pukkverksprengerne opererer på Østlandet, tar morselskapet og Kjell Foss Nord seg av sprengninger i pukkverk andre steder i landet. SAMMENSVEISET GJENG Fra midten av mars går det slag Tom Einar Andersen, i slag. Så hektisk kan det bli at Kjell Foss AS kabalen nesten ikke går opp. – Vi må planlegge godt for å etter behov. Fire produksjonsrigger er få «sprengt opp» nok til at vi kan ta til enhver tid i sving ute i de forskjellige sommerferie, sier Bjarne Foss. pukkverkene. Østlandet er stort, og avstanden fra – Hvorfor ble dere skilt ut som eget Ramnes til de ulike pukkverkene medfirma? fører ofte lange kjøreturer. Tom Einar – Pukkverksprengning er en spesiell Andersen forteller at han kjører omvirksomhet som ligger litt på sida av trent 70 000 kilometer i året, Bjarne det andre vi driver med, svarer Bjarne Foss ligger hakket etter. Det er ikke Foss, som er driftsleder i firmaet. – uvanlig at arbeidsdagen starter klokka Samtidig er det et risikoutsatt foretak, fire om morgenen. På Steinskogen Fjellsprenger’n 1 2016

25

Sikkerhetsseler må til når en opererer ytterst på 25 meter høye paller. Roger Kihle lader i Rygge pukkverk. møtte de opp klokka seks, men hadde da først vært på lageret og fylt bilene med sprengstoff og tennere. – Hvilke spesielle utfordringer møter dere i pukkverkene? – Bebyggelsen «kryper» stadig nærme-

re, sier Roger Kihle. Han peker på at mens pukkverkene tidligere lå i områder som ikke var interessante for utbygging, har de nå blitt «hottere» for boligbyggerne. – Ja, det er ikke så «fritt» lenger, bekrefter Tom Einar Andersen. – Nå blir det ofte stilt krav til rystelser når vi skal skyte store salver, også i pukkverk. Vi har fått en hverdag med flere naboklager, for å sette det på spissen! Arbeidslaget jobber under røffe forhold. En blir skitten, svetter, fryser og bærer tungt. Men Fossgutta liker det. De har blitt et sammensveiset lag. – Ja, vi er gode venner. Noe annet nytter ikke, sier Andersen. – Vi har ikke slåss ennå, skyter Foss inn. – Og så tenker vi ganske likt etter hvert. Sånn blir det jo i et slikt team. Vi vokser sammen. – Det er mye latter på salva? – He-he, ja, humor må vi ha. Hverdagen går lettere med litt humor, sier Andersen. – Men vi må skru om når vi kommer hjem, sier Bjarne Foss. - Vi kan ikke prate sånn med kjerringa! HULL-LOGGING BØR PÅBYS Noen dager senere finner vi gjengen igjen

i Rygge pukkverk, et privat brudd som eies og drives av grunneieren selv. Nærmeste nabo er et øvingsfelt som hører Forsvaret til. Her er stuffhøyden opptil 25 meter, og dermed blir sikkerhetsselene hentet fram, både hos bergsprengerne og Orica, som igjen stiller mannsterkt opp – med to ladebiler. Forsetningen er liten på flere steder, så her er det Exan™ som gjelder. Og konvensjonelle Exel™-tennere. Bjarne Foss triver en skanning-rapport og peker. En blå stripe viser hvor borhullet går. – Her er forsetningen helt nede i to meter, forklarer han. – Hvis borhullet har skjent ut, kan det være at vi bare har 20 centimeters «tak» fram til fri stuff. Da blir det litt heftig å lade med emulsjon: Vi kan komme til å sende steinen en kilometer av gårde! Tom Einar Andersen nikker. – Etter min mening burde det vært påbudt med hull-logging, sier han. – Slik er det i Sverige hvis du jobber med paller som er høyere enn ti meter. Vi har jo lover og regler for alt som kan være farlig, hvorfor ikke også for hull-logging? Logging av frontrast gir likevel ingen garanti.

Pukkverksalver er ofte så store at det trengs to eller flere ladebiler for å forsyne dem med Civec Control™-emulsjon. Bulkoperatør Steffen Ruud har åpnet butikken.

26

Fjellsprenger’n 1 2016

– Selv om vi skanner rast nr. 1, hender det at vi borer ut av stuffen på rast nr. 2! fortsetter Andersen. Et rett borhull avhenger mye av boreren, og mye av fjelltypen. – Støter du på ei sleppe som får boret til å styre ut, har du det gående. – Da måler dere hullene veldig ofte? – Borhullet blir målt for hver halvmeter nedover. Da bruker vi gjerne den gammeldagse metoden med lykt og snor. Men det er lett å la seg lure av ei lykt, har Bjarne Foss erfart: – La oss si at boret skjener ut i 20 graders vinkel. Hvis du måler med lykt da, vil hullet se dønn flott ut og har sikt hele veien ned. Du aner fred og ingen fare, men i virkeligheten er hullet livsfarlig. Det er skumle greier. Så lommelykt har vi vel gått bort fra. – En oppegående borer merker at han får boravvik hvis trykket begynner å fly opp og ned på manometeret, sier Andersen. PUKKVERK HAR SJEL Sprengning i pukkverk skiller seg ikke nevneverdig fra andre slags sprengningsoppdrag, selv om salvene som oftest er mye større. Men det er store forskjeller mellom pukkverkene. – Det finnes ikke to pukkverk som har samme type fjell, sier Bjarne Foss. – Hvert pukkverk lever sitt eget liv. Og heldigvis for det, da får vi litt utfordringer. – Er noen spesielt vanskelige å sprenge i? – Ja. I pukkverket på Lygna må vi for eksempel bruke dobbelt så mange kilo emulsjon per kubikk som på Steinskogen, for der er det mer plundrete å få fin stein, sier Tom Einar Andersen. – Emulsjonen bare «forsvinner» ut i sleppene. Da må vi ned med sperrefjær, fylle på grus og ny tenner og lade videre. Det hender vi har tre–fire tennere i ett og samme hull. – La oss si det skal gå 80 kilo emulsjon i et hull, sier Foss. – Hvis ikke ladeoperatøren passer på, er det fort gjort å «miste» 300 kilo. Noen steder sliter fjellet mer på borkronene enn det gjør andre steder. – På Lillehammer holder for eksempel ei 4” borkrone 100 bormeter, mens den helst skulle holdt 1000 meter, forteller Andersen. Enkelte steder må sprengningen planlegges lang tid, opptil flere måneder, i forveien – spesielt der hvor det går høyspentlinjer gjennom området. Iblant må fristen også kombineres med trange «skytevinduer»: Pukkverket til Hamar Kalk ligger langs Dovrebanen. Der må fjellsprengerne varsle Jernbaneverket 14 dager i forkant, og får tildelt «vinduer»

Steffen Ruud fra Oricas bulkstasjon på Hurum henger i stroppen. Det er en fordel å ikke være plaget av svimmelhet når en jobber i emulsjonsbransjen. på bare 30 minutter. – Da må vi bare klare det, sier Andersen. – Det blir fort svære penger av det, om noe går galt, tilføyer Bjarne Foss. Mange pukkverk ble opprinnelig anlagt i nærheten av ei kraftgate, og har i årenes løp est ut så mye at de nå kommer i konflikt med traséen. I et pukkverk på Hønefoss går ei kraftlinje på 420 000 volt tvers gjennom området. Der må netteieren stille med vakter når det skal sprenges. I slike tilfeller bør en vurdere om traséen kan flyttes – men det er dyrt. Ifølge daglig leder Tom Einar Andersen kan det koste

opptil 5 millioner kroner per kilometer å flytte en høyspent-trassé tjue meter ut til sida. – Men for et pukkverk som skal drives i 50 år, er kanskje ikke 5 millioner så mye, filosoferer han. GJENSIDIG NYTTE Kjell Foss har et ganske nært samarbeid med Orica, først og fremst med Teknisk Service, som gjerne blir spurt til råds når jobben medfører rystelseskrav og utregninger knyttet til dette. – Orica har erfaringstall og programFjellsprenger’n 1 2016

27

– Etter min mening burde det vært påbudt med hull-logging. Tom Einar Andersen, Slik er det i Sverige. Kjell Foss AS mer til det meste, så det er lettere for dem å gjøre det, sier Andersen. – Det gjelder ikke bare oss i pukkverkene, men kanskje spesielt de rene entreprenørjobbene i Kjell Foss. Bjarne Foss påpeker at entreprenøren og sprengstoffprodusenten har gjensidig nytte av hverandre. – Orica bruker også oss og spør om hvordan vi opplever at bestemte produkter virker. Så vi har vel en dialog som går begge veier. Som oftest har teamet to skytebaser ute på hver jobb. Dersom det skulle være behov for to salver på ulike steder samme dag, skiller de lag og rekvirerer forsterkninger fra andre deler av morselskapet.

For å utnytte tida og ressursene best mulig, prøver de å skyte så store salver de kan slik at kunden har stein en stund. Stort sett har hver enkelt i gjengen samme oppgaver. – Alle gjør alt, sier Tom Einar Andersen. – Alle ser på jobber, regner ut priser og er ute og sprenger. Andersen kan regne sin fartstid i Kjell Foss AS tilbake til 1986. Omtrent like lenge har Roger Kihle arbeidet i selskapet. Bjarne Foss, derimot, er født inn i firmaet. Hadde han villet, kunne han sittet tørt og trygt på et kontor og administrert drifta, men det har aldri vært noe mål. – Jeg liker å være ute i «kampens hete», bedyrer han. – Kontorlivet har jeg

prøvd, men det ble for kjedelig. Jeg trives best med å reise omkring og være i action ute blant gutta. Så jeg har bevisst valgt å fortsatt være skytebas. AKADEMISKE SKYTEBASER Kjell Foss Pukkverksprengning kan se positivt på framtida. De har gode tider og er i ferd med å bygge nytt i Ramnes. Men det er ikke alt de er like begeistret for. –Byråkratiet tar snart livet av oss, sier Bjarne Foss, halvt på fleip. – Snart mangler vi bare en lov som sier at alt er forbudt. Det er dokumentasjon, dokumentasjon, dokumentasjon. Vi skriver oss halvt i hjel! Heldigvis blir vi «reddet» av pensjonen. Salveplaner, risikovurderinger, ADRbeviser og ulike kurs som må repeteres med jevne mellomrom stjeler store ressurser, mener Fosskarene. Også de enkelte pukkverkene krever at sprengningsgjengen gjennomfører sikkerhetskurs fra tid til annen.

Mor Norge løfter på skjørtene i steinskogen pukkverk

Et sjeldent syn: Foss-gutta i «sivil». Til vanlig går (f.v.) Roger Kihle, Tom Einar Andersen og Bjarne Foss lange dager i anleggstøy.

28

Fjellsprenger’n 1 2016

Tom Einar Andersen mener at dagens kursordning er for lite forpliktende. – Vi burde hatt samme ordning som flygerne har. De må dokumentere at de faktisk har ført et fly i 500 timer for å få lov til å fortsette. Sprengningssjefen mener at en ikke er kvalifisert til å sprenge, hvis en ikke har sprengt fem år etter at en tok bergsprengersertifikatet. – Men så lenge du har kurset, har du formelt lov til å sprenge så mye du vil. Det øker ikke sikkerheten i mine øyne. Bjarne Foss følger opp: – Mange har gode teoretiske kunnskaper, men praktiserer den ikke. Det er mange akademiske skytebaser rundt omkring. – Hvor er de? – De sitter i ledelsene rundt om, sier Tom Einar Andersen. – Enkelte av dem kunne iallfall ikke jeg ha sendt avsted på en sprengingsjobb. Skytebasrollen forsvant litt da bergsprengingslederen kom. Ifølge Fossgjengen kan bergsprengingsledere med bare teoretisk forståelse av faget fritt reise rundt og instruere skytebasene i hvordan de skal utføre jobben. Men skytebasene må selv kunne vurdere hvordan en jobb skal gjøres. Noen ganger kan fjelltypen i et område brått forandre seg, og da må basen kunne takle det selv. I dag kan han lett overprøves av en bergsprengingsleder uten felterfaring.

– Mange leier konsulenter og lager planer til oss som vi ikke kan akseptere, fortsetter Andersen. – Noen ganger må vi si at vi må la være. – Men ordningen med bergsprengningsledere ble vel innført for å øke sikkerheten? – Vi skyter oss selv litt i foten nå, innrømmer Bjarne Foss. – Men jeg er skeptisk til akademiske skytebaser som selv aldri sprenger noe, men som kan det i teorien. VANSKELIGERE Å STARTE FOR SEG SELV – Vil alt papirarbeidet gjøre det umulig å drive med dette i framtida? – Nei, men det blir mer krevende, sier Tom Einar Andersen. – Og dyrere, både for kundene og samfunnet. – Og så tror jeg nok det blir vanskeligere å starte opp alene, legger Bjarne Foss til. Ramnesgutta syns det vil være trist om småfirmaene blir borte. – Det ville ikke vært en fordel for noen om det bare fantes ett sprengingsfirma i Norge, sier Foss. - Eller bare én butikk. Det blir samme prinsippet. Så tar han seg i det og smiler på sitt karakteristiske vis. – Men vi har i alle fall et ganske fritt yrke. Vi gjør som vi vil og kommer hjem når vi kommer.

i Kjell Foss AS Etablert: 1966 Eier: Familien Kjell Foss Sted: Ramnes, Tønsberg Virksomhet: Boring og fjellsprenging Ansatte: 100. I tillegg leies 2–3 borere inn med egne borerigger Maskinpark: 33 borerigger av ulike slag, to gravemaskiner med bortårn, lastebil til riggtransport. Hele maskinparken eies og driftes av datterselskapet Furulund Maskin AS

Fjellsprenger’n 1 2016

29

VEIDEKKES VEIVALG

– BYGGHERRENE MÅ KOMME MER PÅ BANEN Tekst og foto: Einar Gjærevold

Veidekke Industri AS går foran og setter sikkerheten først. Avdelingen for pukk og grus har innført elektroniske tennere som standard i alle sine pukkverk. Nå håper landets nest største pukk- og grusprodusent at flere vil følge etter i det store skiftet.

Bare to år etter at hun overtok ledelsen i Veidekke Pukk & Grus, fikk direktør Kari H. Berntsen innført elektroniske tennere i alle pukkverksanleggene.

30

Fjellsprenger’n 1 2016

Fjellsprenger’n 1 2016

31

et alternativ som gir oss trygghet, sier Kari H. Berntsen. Høsten 2014 informerte Veidekke Industri alle sine anleggsledere i pukk- og grusdivisjonen om at elektroniske tennere ville bli påbudt fra januar 2015. Senere har temaet vært fulgt opp på fagdager og interne samlinger i selskapet. – Samtidig har vi gjort en vurdering av hele produksjonsprosessen etter at vi tok i bruk det elektroniske systemet. Vi har gransket bormønster og dimensjoner og vurdert optimaliteten i salvene, og ser at vi har fått bedre fraksjonering, mindre pigging og at lastingen og produksjonen etter selve sprengningen går bedre enn før på mange av anleggene våre. I dag er det ingen diskusjon hos oss om at eventuelle svakere resultater skyldes elektroniske tennere. – Ser dere også en positiv effekt i regnskapet? – Jada. Ikke minst har vi sett det på piggingen. Vi har veldig fokus på produksjonen og på at det ikke skal oppstå «heng» på grunn av store steiner, eller at driften stopper opp av andre grunner. Dette har det blitt mindre av. Nå stiller ingen spørsmål ved nytten av de elektroniske tennerne.

– Entreprenørene merker bare den umiddelbare kostnadsøkningen ved å velge elektroniske tennere, mens vi i pukkverkene merker besparelsen over tid, sier direktør Kari H. Berntsen i Veidekkes pukk- og grusavdeling.

1. januar 2015 innførte Veidekke Industri AS påbud om å bruke bare elektroniske tennsystemer under sprengninger i selskapets 28 pukkverk. Den historiske beslutningen ble tatt etter en lang og grundig prosess innad i ledergruppa i Veidekkes pukk- og grusdivisjon. Foranledningen for det hele var en serie uønskede hendelser med udetonerte tennere i løpet av de to foregående årene. Spesielt én episode satte en støkk i direktøren for grus- og pukkavdelingeni, Kari Helland Berntsen: – Vi hadde ei salve på et anlegg hvor ikke alle tennerne gikk av. Sprengningsentreprenøren hadde klarert ut at alt var OK, deretter begynte vi å pigge – og så gikk det av en forsaker likevel. Heldigvis oppsto det ingen skader, men etterpå ble det funnet ytterligere en tenner som ikke hadde gått av. Episoden førte til at vi i ledergruppa begynte å se nærmere på problemet med gamle tennere. Det kom snart fram at en hadde funnet forsakere andre steder også, uten at de

32

Fjellsprenger’n 1 2016

nødvendigvis hadde gått av. Kari H. Berntsen fant raskt ut at det var blitt registrert seks uønskede hendelser på Veidekkes ulike anlegg siden 2013. – Vi ble enige om at dette måtte vi gå i dybden på og finne ut hva vi kunne gjøre for å unngå liknende episoder i framtida. I den prosessen involverte vi både Orica og sprengingsentreprenøren, og begynte å se på muligheten for å gå over til elektroniske tennere. Hvilke fordeler og ulemper hadde de, og hva med prisen? VURDERTE HELE PRODUKSJONSKJEDEN Veidekke ble enige med Orica og sprengningsentreprenøren om å prøve ut en løsning med Unitronic™600 elektroniske tennere. – Samtidig så vi nærmere på bordimensjoner og bormønstre. Om vi ville fått bedre salver av å optimalisere strukturen i dem med tanke på å fortsette å bruke konvensjonelle Exel™tennere, har vi ikke undersøkt.

Men selv om salvene kunne ha blitt forbedret med tradisjonelle tennsystemer, ville ikke usikkerhetsmomentet blitt borte. Den eneste innvendingen som kunne reises mot det elektroniske alternativet handlet om at det koster mer enn konvensjonelle tennere. – Elektroniske tennere koster kanskje 50–80 øre mer pr tonn. Samtidig selger vi 7–8 millioner tonn pukk hvert år, så det utgjør jo til sammen en del penger. Men hva om vi fikk ei ulykke om et par år som kostet menneskeliv? Skulle vi da ha forklart at det ville kostet noen ekstra kroner å forhindre den, «så derfor ville vi ikke ha den tryggheten»? For Veidekke er hensynet til HMS like viktig som mulighetene for fortjeneste, ifølge pukk- og grusdirektøren. – Vi skal komme oss trygt og skadefri hjem etter jobb. Ledergruppa ble raskt enige om at det var riktig å gå over til elektroniske tennere. – Vi kom til den konklusjon at vi ikke kan ta noen sjanser så lenge det finnes

SKEPTISKE FJELLSPRENGERE – Hvordan reagerte sprengningsfirmaene på at dere innførte ny tennerteknologi? – Bore- og sprengingsentreprenørene har kanskje ikke vært blant dem som har pushet oss til å gå over til elektroniske tennmidler. – Hva kan det skyldes? – Dette er jo nytt for bore- og sprengningsentreprenørene også. Systemet må læres, og det er nok mer tungvint med elektroniske tennere. Det tar lengre tid å koble dem på salva. Så er det vel gjerne slik at det du er vant til, er det greieste. Men vi har kanskje sviktet litt, vi også, ved ikke å være flinke nok til å evaluere og optimalisere hele bore- og sprengeprosessen tidligere. Ledelsen i Veidekke har ikke fått noen negativ respons fra sprengingsentreprenørene. – Og nå ser vi at de fleste blir mer og mer positive. De blir jo også flinkere til å bruke dette. – Det går raskere? – Ja. Sånn er det jo med alt som er nytt. Ting må få «sette seg» litt og en må bli kjent med teknikken. Nå er vi i alle fall trygge på at alle tennere faktisk går av når vi sprenger. Dette er et system som sier fra, hvis noe ikke fungerer som det skal. Skal du få ei salve til å gå av uten at alle tennerne er koblet på, må du fysisk bryte noen barrierer. Jeg kjenner ikke systemet

– Vi kan ikke ta noen sjanser så lenge det finnes et alternativ som Kari Helland Berntsen, gir oss trygghet. Veidekke Industri AS så godt, men jeg vet at en må gjøre noe systemmessig for å kunne omgå en tenner som har en feilmelding ved seg. Det må være en bevisst handling. SVARET FRA BUNNLINJA Veidekke er Norges største produsent av pukk og grus til det nasjonale markedet. Riktignok er Norsk Stein på Jelsa i Rogaland større, men deres produksjon går primært til eksport. De 28 pukkverkene i Veidekke-regi befinner seg over hele landet, og leverer til sammen 7–8 millioner tonn pukk hvert år. – Er bunnlinja akseptabel etter at dere innførte kravet om elektroniske tennere? – Anleggene har nok fått litt høyere innkjøpskostnader, men samtidig har vi fått et helt annet fokus i organisasjonen på bormønster og hvordan vi sprenger. Det er ikke til å komme fra at elektroniske tennere er dyrere, men så lenge vi ser at vi har fått en bedre flyt i prosessen og en bedre fragmentering, kan den kostnaden forsvares. – Har fragmenteringen veid opp for den ekstra kostnaden? – For oss har totalsummen blitt mer pos-itiv. Men det kan også være en effekt av at vi nå fokuserer mer på andre sider ved produksjonsprosessen. Det er vanskelig å si om vi ville ha fått den samme effekten med Exel™, hvis vi hadde vært like opptatt av bormønster og dimensjoner tidligere. Her mangler vi sammen-

likningsgrunnlag. Vi oppnår i alle fall en større sikkerhet. Og det er dessverre ikke bare vi som finner gamle, udetonerte tennere. Tidligere i år inntraff det en dødsulykken i Bagn, der en person omkom. – Vi kan ikke prissette et menneskeliv? – Nei, vi kan ikke det. Vi skal ha en arbeidsplass som er trygg for de ansatte og hvor folk ønsker å jobbe. Du skal komme deg hel og frisk hjem igjen, og da må vi se på de mulighetene vi har. FRYKTER Å TAPE ANBUD I mars i år holdt Kari H. Berntsen et foredrag på NFFs fjellsprengingskonferanse i Bergen der hun fortalte bransjen om Veidekkes erfaringer med elektroniske tennsystemer. Mange syntes det var positivt at bedriften har tatt dette valget. – En representant fra firmaet Vassbak og Stohl holdt et innlegg etter meg og fortalte om utbyggingsjobben de har gjort ved Bergen lufthavn på Flesland. Den første salva der skjøt de med Exel™, ellers har de bare brukt elektroniske tennere. Han støttet fullt opp om beslutningen vår og var svært tydelig på at byggherrene nå må komme på banen. Bærumsjenta er utdannet siviløkonom og har arbeidet i Veidekke siden 2001, det meste av tida med økonomiansvar. I januar 2013 tok hun over direktørkrakken i Pukk & Grus, og leder i dag 28 pukkverk og 160 ansatte.

Eksempel på forsagere funnet i pukkverkssalve. Foto: Veidekke

Fjellsprenger’n 1 2016

33

INGEN VEI TILBAKE – Hvordan ble kravet mottatt av de enkelte pukkverkene i fjor? – Det ble stilt noen spørsmål, selvfølgelig. Der har distriktslederne gjort mye av informasjonsjobben og hatt en god dialog med alle. Stort sett vil jeg si at alle har vært positive. Selvfølgelig har vi hørt innvendinger om at ladingen vil ta lengre tid, men det har ikke vært noe stort tema. – Fryktet noen at inntektene ville svikte? – Den diskusjonen tok vi i forkant. Ja, systemet er litt dyrere, men det garanterer sikkerheten vår. Det har ikke vært noe negativitet rundt dette skiftet. Halvannet år etter at påbudet ble innført, er det ikke aktuelt å evaluere skiftet. Å gå tilbake til konvensjonelle tennere er simpelthen ikke noe alternativ. – Vi er blitt flinkere til å se hele produksjonsprosessen i pukkverkene i sammenheng. Jeg føler meg sikker på at vi tok et valg som gjør produksjonen tryggere og bedre.

Kari Helland Berntsen besøker sine 28 pukkverk så ofte hun kan. Her er hun i Skedsmo pukkverk, som Veidekke overtok for noen år siden. Kari H. Berntsen tror at den høyere prisen på elektroniske tennere får entreprenørene til å nøle med å skifte til dem. Mange frykter de vil tape kontrakter, hvis de regner disse tennere inn i anbudene i stedet for det rimeligere Exel™systemet. – Mitt ønske er at byggherrene krever at elektroniske tennere skal brukes når de utlyser anbudskonkurranser. Da blir det like vilkår for alle som regner på anbud. Det oppfordret jeg senest Statens vegvesen til i Bergen. En representant for Vegvesenet holdt for øvrig også et innlegg på konferansen. Der orienterte han om hvilke rutiner og prosedyrer Vegvesenet har for hvordan de skal gå fram, når de kommer til et område hvor det er fare for å støte på gamle tennere. For eksempel bruker de hunder fra Forsvaret til å snuse seg fram til forsakerne. Men slike rutiner og prosedyrer vil en måtte holde på med i 50–100 år til, hvis en ikke velger å gå over til en bedre løsning nå. – Da snakker vi ikke bare om pukkverk? – Da snakker vi om alle anlegg og

34

Fjellsprenger’n 1 2016

jobber generelt. – Nøkkelen ligger altså hos byggherrene eller oppdragsgiverne? – Jeg tror at byggherrene må komme mye mer på banen og sette som krav at anlegget deres skal benytte elektroniske tennere. – Veidekke er en stor entreprenør, skal dere påby elektroniske tennere andre steder? – Jeg håper jo at vi kommer dit. Nå vet jeg at Veidekke Entreprenør Region Øst også har innført kravet, og spørsmålet er blitt «satt i prosess» i andre deler av konsernet. Imidlertid er det bare i pukkverkene at vi har kontroll på hele prosessen og ser at produksjonen går mye bedre. Veidekke Entreprenør «bare» borer, sprenger og laster ut, og etterpå ser de gjerne ikke mer til steinen. De ser ikke verdiøkningen gjennom hele kjeden. TESTING I JERNBANETUNNEL Allerede for flere år siden, i forbindelse med jernbanebyggingen i Vestfold og Telemark, gjennomførte Veidekke Entreprenør et prøveprosjekt med elektroniske

tennere i tunnel sammen med Jernbaneverket og Orica. – Tilbakemeldingene var veldig positive. Konturen i tunnelen ble bedre, de fikk mindre fragmentering og de brukte kortere tid på å laste ut og rydde tunnelen. Men etterpå har det liksom ikke skjedd noe mer. Jeg savner at de større byggherreaktørene tør å sette dette som et krav, for da blir det ikke avgjørende for et anbud om du vil drive sikkert eller ikke. I utgangspunktet er Exel™ selvsagt et trygt og godkjent tennsystem, men det gir ingen garanti for at alle tennerne har gått av. – Veier ønsket om fortjeneste tyngre enn sikkerheten? – Uansett hvem du spør, vil de si at «sikkerheten er viktig for våre ansatte», men jeg tror nok at prisen på elektroniske tennere er bøygen for noen. Jeg er i alle fall glad for valget vi tok, der vi med hundre prosent sikkerhet vet at alle tennere i ei salve har gått av. Dessverre finner vi fortsatt gamle tennere, men det er godt å vite at vi heretter ikke kommer til å etterlate oss noe udetonert.

ULYKKER RAMMER HELE BRANSJEN – Den sikkerhetskulturen dere har fått i Veidekke Industri kan ikke entreprenøren Veidekke ta med over i et byggeprosjekt, fordi byggherren ikke har den samme sikkerhetskulturen? – Nei, og ifølge Veidekke Entreprenør ville de ha tapt noen jobber, hvis de hadde valgt elektroniske tennere. Jeg har et sterkt håp om at de store byggherrene vil

– Nå stiller ingen spørsmål ved nytten av de elektroniske tennerne. Kari Helland Berntsen, Veidekke Industri AS

se nærmere på dette. Statens vegvesen, Jernbaneverket og andre store kunder bør ha samme interesse av å vite at prosjektene de setter i gang, er trygge. Hvis det oppstår ei ulykke på et anlegg, blir jo også byggherren trukket inn i den. Ei dødsulykke er ekstremt uheldig både for renoméet til partene og for bransjen. Berntsen mener anleggsnæringen ikke er tjent med å få et rykte for å være en utrygg arbeidsplass. – Det har jo også betydning for rekrutteringen og mulighetene for å få folk til å søke seg til bransjen vår. – Er dette et hett tema blant entreprenørene? – Jeg er lite i de foraene, men mange av de store aktørene deltok på et møte som DSB inviterte til i vår om Geilo-ulykka. Der ble det mye diskusjon om hvordan slike ulykker kan forhindres i framtida, og en drøftet bruken av elektroniske tennsystemer. Entreprenørene ga uttrykk for at de ville ha regnet med elektroniske tennere, hvis det hadde vært åpnet for det i konkurransegrunnlaget. Nå er det slik at bedrifter ikke kan inngå en felles avtale om dette, for det ville vært å bryte Konkurranseloven, men hvis forutsetnin-

gen hadde vært til stede, ville det ikke vært noe spørsmål. MÅ SE ET STØRRE BILDE – Hvordan vil de mindre entreprenørene komme ut av en slik anbudskonkurranse? – Hvis forutsetningene er like, spiller det ingen rolle om du er liten eller stor. Hvis du da taper penger på et prosjekt, tror jeg ikke det er tennernes skyld. Vi jobber mye med kontinuerlig forbedring, og jeg ser at det er lett å peke på én enkelt komponent og si at «den er litt dyrere», men totalt sett utgjør prisen lite. Bare du stopper produksjonen i noen timer av en eller annen grunn, fører det til at du taper penger. Hos oss er det ikke lenger et diskusjonstema om elektroniske tennere er gunstig prismessig. Det ligger langtidseffekt i å velge elektronisk. Ikke desto mindre håper pukk- og grusdirektør Kari H. Berntsen at tennerne vil synke i pris, hvis flere tar dem i bruk. – Jeg er ikke så opptatt av at vi i Veidekke har gått foran. Målet må være at bransjen generelt skal bli tryggere, og at vi iallfall unngår skader og alvorlige ulykker der vi kan gjøre noe!

Kari H. Berntsen vedgår gjerne at hun kan lite om praktisk steinbrudd-drift. Desto mer kan hun om økonomi. – Tittelen er irrelevant. Vi er avhengige av menneskene rundt oss, enten vi er maskinfører eller direktør, sier hun. Fjellsprenger’n 1 2016

35

NORGE rundt med Thor Andersen, Orica Europe

Orica opplever en stadig økende interesse for elektroniske tennsystemer, både fra utførende entreprenører, byggherrer, pukkverkseiere og konsulenter. Orica Norway er i disse dager igang med det som internt kalles ”Tour de unitronic”.

dette veies opp mot fordelene, stilner diskusjonen ganske fort. Det er klart at de fleste, for ikke å si alle, liker å ha full kontroll på at alle tennerne er med i salva. uni tronic™600 har jo full toveiskommunikasjon, slik at man hele tiden får tilbakemeldinger hvis noe ikke er som det skal, og eksakt hvilken tenner det eventuelt måtte dreie seg om. I skrivende stund er Jarle på vei fra Bergen til Seimstrand hvor det igjen skal rigges. Deretter fortsetter ferden mot Ålesund, Nordfjordeid og Førde før en velfortjent ferie venter. Etter ferien går ferden nordover i landet. Oversikten over stedene som besøkes vil hele tiden bli oppdatert på våre hjemme sider. Gå til orica.no og velg Norge. Se under ”Hva er nytt” på høyre side. – Hvis det av en eller annen grunn er eller har vært slik at det ikke har passet å komme til de oppsatte steder og tider, kan det nok ordnes med et besøk på anlegg eller pukkverk hvor det er interesse for en demonstrasjon av systemet. Ta kontakt med din lokale Orica-representant eller Teknisk Service. Kontaktdetaljene finner du på side 2 i bladet, sier Jarle. – Nå ser jeg fram til noen rolige ferieuker med familien, men gleder meg allerede til å legge turen nordover i august, avslutter han.

Grillen er fyrt opp og Jarle Fjeldheim gjør klar de siste detaljer i show room for demonstrasjon av uni tronic™600.

Foreløpig oversikt over steder og tider som blir besøkt i august Tirsdag 9. August 12.00 - 18.00 Onsdag 10. August 12.00 - 18.00 Torsdag 11. August 12.00 - 18.00 Fredag 12. August 12.00 - 18.00 Mandag 15. August 12.00 - 18.00 Tirsdag 16. August 12.00 - 18.00 Torsdag 18. August 12.00 - 18.00 Fredag 19. August 09.00 - 14.00

Hell Sandnessjøen Bodø Mo i Rana Sortland Narvik Mosjøen Inderøy

Følg forøvrig med på våre hjemmesider.

uni tronic™600-ekvipasjen på vei mot Seimstrand en tidlig morgenstund. Oricas Teknisk Service og Distrikssjefer reiser nå landet rundt med vårt mobile uni tronic™600 show room. Her er alle velkommen til litt grillmat, en uformell prat med våre sprengningsteknikere og salgsfolk, og få muligheten til selv å teste tennsystemet i praksis. Sprengningstekniker Jarle Fjeldheim er den som bokstavelig talt drar lasset. Han kjører land og strand rundt med bil og spesialdesignet tilhenger. Når han kommer frem til destinasjonene blir han møtt av kollegaer fra Teknisk Service og Markedsavdelingen, slik at show room, telt og grill kan rigges og være i drift når de besøkende kommer. – Jeg storkoser meg, sier Fjeldheim. – Det kan jo selvfølgelig bli en del lange dager med transport og opp- og

36

Fjellsprenger’n 1 2016

nedrigging, men for all del, det er det verdt! Vi treffer jo så mange hyggelige og interesserte folk på vår vei, og dessuten er jo ikke Norge det verste landet å reise rundt i på denne tiden av året. Jarle og kollegaene sier de er stolte over å kunne demonstrere et så gjennomprøvd og sikkert tennsystem som uni tronic™600. – Systemet er utviklet sammen med kundene over lang tid. Det er avansert, men allikevel enkelt i bruk, og ikke minst veldig enkelt å lære seg, sier distriktssjef vest, Arve Marigård, når Fjellsprenger’n besøker uni tronic™600-dagen ved Oricas tyngdepunktslager i Bjørkedalen ved Bergen. Det er vel ingen hemmelighet at det ikke er enkelt å innføre nye produkter

og systemer i fjellsprengningsbransjen. I dette tilfellet, derimot, virker det som om de fleste er positive når de ser hvilke sikkerhetsmessige og sprengnigstekniske fordeler systemet kan tilføre bransjen. Når systemet i tillegg ikke er så komplisert i bruk, som mange tror før de har fått prøve det i praksis, forandrer holdningene seg fort. – Det er fantastisk å se hvordan holdninger kan forandre seg etter bare kort tid med riktig informasjon og praktiske øvelser, sier Jarle Fjeldheim. – Vi har tidligere i sommer besøkt flere steder på Østlandet, og nå Vestlandet. Tilbakemeldingene vi har fått om uni tronic™600 har så langt vært entydig positive. Det har så klart vært diskusjoner om prisen på tennerne, men når

uni tronic™600-ekvipasjen på besøk ved Oricas tyngdepunktlager i Enebakk Fjellsprenger’n 1 2016

37

AF ANLEGG BYGGER VAMMA 12

NORGES STØRSTE ELVEKRAFTVERK BLIR ENDA STØRRE Tekst og foto: Einar Gjærevold

Vammafossen har gitt kraft til Østfold i generasjoner. 101 år etter åpningen er det på tide å la gamle turbiner få hvile og en ny ta over. Anlegget foregår i lunefullt fjell og bratte tunneler som krever mye av både mennesker og maskiner.

På stuffen i inntakstunnelen. Her er det takskiva som drives med 214 ladehull i hver salve. Da bunnstrossen sto ferdig senere i vår, ble det endelige tverrsnittet dobbelt så stort.

38 38

Fjellsprenger’n 2 2015 Fjellsprenger’n 1 2016

Fjellsprenger’n 2 2015 Fjellsprenger’n 1 2016

39 39

Sprengningsleder John Eriksen har mange år bak seg som borer og fjellsprenger i eget firma. Nå stortrives han hos AF Anlegg. AF-Gruppen har skaffet seg stor ekspertise på kraftverksbygging. I 2013 gjorde de seg ferdig med utvidelsen av Embretsfosskraftverkene i Modum i Buskerud (se Fjellsprenger’n nr. 1, 2013), og nå er de i full gang med Vamma kraftverk i Skiptvet i Østfold. Kraftverket er Norges største elvekraftverk, og utnytter fallet i en serie stryk i Glomma mellom Kykkelsrud og Vamma. Da kraftverket sto ferdig på østbredden av Glomma i 1915 var demningen en av de største i Europa. Største høyde er 38 meter, mens tykkelsen ved bunnen er 27 meter og lengden mellom elvebreddene 480 meter. I årenes løp har kraftverket blitt utvidet og de første to turbinene forsterket med nye aggregater. Siden 1971 har Vamma kraftverk produsert strøm med 11 turbiner. Med det nye byggetrinnet får det sin tolvte. Til en prislapp pålydende 370 millioner kroner skal AF-Gruppen drive ny inntaks-, sugerørs- og utløpstunnel, samt bygge fangdam og helt ny kraftstasjon på vestsida av elva. Byggherre er Hafslund Produksjon AS, som eier

40

Fjellsprenger’n 1 2016

kraftverket. Anleggsarbeidet startet med avdekking av fjell i oktober 2015. Når «Vamma 12» står ferdig våren 2019 skal den nye kraftstasjonen kunne svelge nesten hele middelvannføringen i Glomma alene, med en slukeevne på 500 kubikkmeter i sekundet og en fallhøyde på 28 meter. ENORMT TVERRSNITT Store kraftverk er intrikate byggverk som i dag hovedsakelig bygges inne i fjell. Tunnelene snor seg opp- og nedover gjennom et relativt lite område, samtidig som dimensjonene er anselige. Da Fjellsprenger’n besøkte anlegget tidlig i april, pågikk arbeidene i alle ledd samtidig. Den 125 meter lange inntakstunnelen ble påbegynt i begynnelsen av mars, etter at AF-mannskapet først hadde sprengt bort en anselig mengde fjell for å komme til. Allerede en måned senere hadde tunneldriverne kommet drøyt 70 meter inn i fjellet, og i mai sto den ferdig. Tverrsnittet har blitt hele 250 kvadratmeter, og det er et av de aller stør-

ste for noen tunnel i Norge. – Det er mye for en inntakstunnel, sier John Eriksen. Han er sprengingsansvarlig i AF Anlegg sammen med Nils Olav Aamyri. – Hvis jeg ikke husker feil, er tverrsnittet i en motorveitunnel 120–130 kvm. Så denne tunnelen er dobbelt så svær. Det er et godt høl! Så stort er tverrsnittet at det ikke kunne drives i ett jafs. Rekkevidden til selv den største tunnelriggen blir for kort til slike dimensjoner. Derfor ble driften delt i to: Først drev en den øverste halvparten, takskiva, etterpå gikk en løs på den nederste, bunnstrossen. Total høyde har blitt 18 meter, bredden 15 meter. En stund vurderte entreprenøren om bunnstrossen burde drives med tunnelrigg eller pallrigg. Valget falt til slutt på tunnelriggen. – Det som gjorde utslaget var at pallriggen ikke kommer til helt borti hjørnene, fordi bortårnet støter opp i sidene, forteller Eriksen. – Nå har vi i alle fall fått rette, fine vegger hele veien. SART NABO I begynnelsen av juni var AF godt i gang

Gamle Vamma kraftverk har trofast produsert elektrisk kraft i Glomma siden i 1915. Et kulturminne av rang.

med sugerørstunnelen, som skal føre elvevannet fra turbinen til utløpstunnelen. Sugerørstunnelen drives gjennom fjellet under inntakstunnelen og skal stå ferdig til sommerferien. Også denne har et tverrsnitt på 250 kvadratmeter i starten, men dette snevres inn fram mot utløpet. Dette betyr at også «sugerøret» må deles i tak- og bunnstross. Framdriften i tunnelanlegget kunne vært raskere, men strenge rystelseskrav bremset tempoet i vår, selv om det er et stykke til nærmeste bolig. – Rystelseskravet har nok vært den største utfordringen på anlegget, fastslår Eriksen. En stor trafostasjon midt inne på anleggsområdet er vár for vibrasjoner. – Inntakstunnelen går rett under, så vi måtte passe på at ikke strømmen, som går herfra, slo seg ut. Under trafoen gjaldt det en toppverdi for rystelser på bare 10 mm/sek. Vi har målepunkter andre steder også, for eksempel her på dammen og kraftverket, men hit er det større avstand og vi har mer å gå på. Eriksen står på toppen av den gamle demningen og peker mot kraftstasjo-

nen som har forsynt østfoldingene med elektrisitet i over hundre år. Den ruvende bygningen er både dyster og majestetisk. – Men det er ikke noe problem, fortsetter sprengingslederen. – Vi har gjort

dette mange ganger før. Det er ikke nettopp julekvelden på kjerringa. RIGG I UNNABAKKE Inntakstunnelen er bratt. Så bratt at boreriggen måtte forankres til en bull-

Tunnelformann Magnus Strand. Vammaprosjektet er trønderens første underjordsjobb. Fjellsprenger’n 1 2016

41

doser for ikke å renne inn i stuffveggen da driften sto på. Synken til takstrossen ligger på 1:6 meter, og enda brattere ble det i bunnstrossen, som har fått en synk på 1:4,3 meter. – Det var litt av en utfordring, ja, bekrefter tunnelformann Magnus Strand. Han forteller at det har hendt at støttelabbene har knekt og at rigger har kollidert med veggen under så bratte forhold, men – bank i bordet – ikke på Vamma. Omtrent midt på den 125 meter lange innløpstunnelen svinger en tverrslagstunnel, formet som en liggende «S», seg inn mot hovedløpet. Den er 130 meter lang, skal utstyres med luker, og vil etter planen bli brukt til inspeksjon. Like før punktet der tverrslaget møter innløpstunnelen, splitter det seg i to. Den øverste forgreiningen kommer ut i toppen av innløpstunnelen, den andre i bunnen. – Tverrslagstunnelen har et tverr-

Sålen i inntakstunnelen er så bratt at boreriggen må ha hjelp til å klore seg fast – og komme ut igjen.

Stuff drapert med Exel™-slanger. Tunnelvegger er ofte vakre. Her skimter vi røde felt av kalifeltspat som kjennetegner glimmergneis.

Skytebas Jardar Tenold bunter Exel™-slanger. Når sogningen ikke lader og kobler, opererer han boreriggen.

42

Fjellsprenger’n 1 2016

Parti av anleggsområdet i Vamma. Sentralt i bildet drives tomta der kraftstasjonen skal bygges. Bakenfor de to boreriggene er inngangen til tverrslaget, og utenfor høyre bildekant står en følsom trafostasjon. Fjellsprenger’n 1 2016

43

Skytebas Jouni Tapio Kilpeläinen (t.v.) og assistent Thomas Ottoson fjerner knauser med Eurodyn™. Alle som arbeider mindre enn 1,5 meter fra kanten på ei vertikal flate høyere enn to meter, skal bruke fallsikringsutstyr.

snitt på 25 kvadratmeter og ble brukt som servicetunnel da vi tok ut masse fra bunnstrossen og nå under arbeidet med sugerørstunnelen, forklarer Strand. – Når vi begynner å bygge kraftstasjonen skal vi bruke den til å frakte betong gjennom. Etter å ha holdt høyt tempo i starten, med seks meters salvelengder, måtte mannskapene bremse farten i inntakstunnelen av hensyn til rystelseskravene rundt trafostasjonen. – På det nærmeste var vi 15–20 meter under trafoen. En stund var vi oppe i rystelser på over 30 mm/sek, og måtte redusere inndriften helt ned til 1,5 meters salver. Den siste måneden kunne vi skyte tre meters salver og lå på 8–12 mm/sek. i rystelser. Tverrslaget ligger litt lenger unna trafoen og kunne holde høyere fart. Her ble det daglig sprengt to fulle salvelengder på 4,5 meter hver.

FJELL SOM MEL Fjellkvaliteten er varierende i Vamma. Til å begynne med slet tunneldriverne med svært oppsprukket og dårlig fjell. Bergarten er glimmergneis, Skiptvet kommunes offisielle kommunestein. – Det var som mel, sier Magnus Strand. – I inntaket sprutet vi betong på vegger og heng etter annenhver salve, altså for hver sjette meter. Da var det også systematisk bolting. Hele tunnelen er nå kledt med betong. I tverrslaget utførte vi bare arbeidssikring, men også der var det noe sprøyting. I det skarpe lyset fra prosjektørene på boreriggen jobbet tunneldriverne doble skift i tre måneder med å få inntakstunnelen ferdig. Her under jorda er det Civec™Control bulkemulsjon kombinert med konvensjonelle Exel™tennere som gjelder. En typisk stuffsalve besto av 214 ladehull. Vanligvis starter en tunnelsalve ved at sju–åtte midtplasserte tennere går

av samtidig i hvert sitt ladehull (opptenningshull). En slik opptenning medfører store rystelser. For å minske rystelsene, velger en gjerne å starte salva med én tenner og forsinke resten. Men å utstyre en tennerserie med forsinkerblokker tar tid. – Det har tatt mer tid enn planlagt, medgir skytebas Jardar Tenold. – Vi gikk lenge på halve salver og etthullstenning. Også etter at vi skjøt fulle salver igjen, fortsatte vi med etthullstenning. – Hvordan vurderer du jobben sammenliknet med andre du har vært på? – Det er et bra prosjekt. Litt spesielt at det er så mye etthullstenning. Og så er det en forholdsvis stor tunnel. Den siste krafttunnelen vi var på, i Skjeggedal, hadde et tverrsnitt på 18 kvadratmeter. He-he. Men det er greit med variasjon. Samtidig med sugerørstunnelen, sprenger AF i skrivende stund også ut

en 60 meter lang utløpstunnel. Begge deler vil være drevet ferdig i juli. KRAFTSTASJON UNDER HAVET I et hjørne av tomta der kraftstasjonen skal stå, var skytebas Jouni Tapio Kilpeläinen og assistent Thomas Ottoson opptatt med å sprenge bort knauser for å bedre tilkomsten til området da Fjellsprenger’n besøkte anlegget i april. De to svenskene holdt høyt tempo der de klatret i stiger og balanserte på kanten av den ti meter høye pallen. Salva rommet 20 hull fordelt på 5 x 4 raster, ble ladet med 50 mm Eurodyn™-pølser og Unitronic™600 elektroniske tennere, og hadde etthulls opptenning. – Vi boret søm rundt hele stasjonstomta, og måtte skyte litt forsiktig for ikke å ødelegge den, sier John Eriksen. Byggetomta til «Vamma 12» skal sprenges 56 meter ned i grunnen. I begynnelsen av april var en kommet 10 meter ned. I bunnen av tomta vil inn-

ØYVIND NORDGAARD:

DRILLER PÅ SIN HALS De står i vind og vær dagen lang, av og til innhyllet i steinrøyk og kaks så tett som kravene til en byggesøknad. Uten dem hadde det ikke blitt avfyrt ei eneste salve noe sted. Null pukk, null tomt og null vei. Kvaliteten på arbeidet deres er avgjørende for skyteresultatet. De fleste gjør en prima jobb, og så er det noen som utmerker seg ekstra. Øyvind Nordgaard fra Bygland i Aust-Agder tilhører de sistnevnte. Nordgaard er en av tre borere som har sitt daglige virke ved Vammafossen. Sprengningsfolket framhever ham som en borer i toppklassen, og roser ham for rette hull og mikroskopiske avvik. Hvordan får han det til? – Jeg sliper veldig ofte. Kjører på kvasse kroner hele tida. Sliper nesten for hvert hull, særlig når det er dype hull. Da blir hullene rette og fine. – Hvor dype er de her? – Det går litt opp og ned, men stort sett har høyden vært 14-15 meter på sømhullene, som er CC 25 – altså at det er 25 cm imellom dem. – Hvor lang tid bruker du på ett hull? – Vanlig borsynk er 1,20–2 meter pr minutt, men jeg har justert riggen slik at den borer på halvt slagverkstrykk, 100–110 bar, hele tida for å få rette hull. Det normale er 180–210 bar. Samtidig kjører jeg maksimalt turtall på rotasjonen. – Men det er vel ikke hele forklaringen på at resultatet blir så godt? – Og så er det selvsagt viktig å ansette veldig nøyaktig, slik at du får begynt riktig på hullet. Når du gjør det, blir det bra.

44

Fjellsprenger’n 1 2016

– Hvordan ansetter du riktig? – Jeg pleier å hakke litt med krona i fjellet, slik at jeg lager meg en liten flate før jeg begynner å bore på den. Og da blir det bra. Og så selvfølgelig kjøre med styrestang i starten; takkrør eller TF-51-stang som gir mindre slingring. Men det viktigste er at du kjører med kvasse kroner hele tida. – Og så må du vel sjekke jevnlig at det bærer i vei riktig? – Ja, og da bruker jeg bare et tau eller et målebånd med lommelykt i. Slipper det ned i hullet og ser hvor langt ned jeg ser lyset. Det er ikke noe verre enn det. Det funker greit. – Du trenger ikke noe elektronikk eller lasere? – Nei, det går bra, det. – Du kjenner ingenting i stikkene når du styrer, men du oppfatter lydendringer? – Det er klart at hvis du treffer på noe annet fjell nede i hullet, så hører du at det blir en litt annen lyd på boringen. Og så ser du at støvet som kommer opp forandrer farge, og da er det noe sleppegreier på gang. Da må du kanskje av med matinga litt og ta det helt forsiktig til du kjenner at du er nede i skikkelig fjell igjen. Det er i grunnen ikke noe verre enn som så. – Likevel får du ros for å være en ualminnelig dyktig borer? Hva gjør andre feil? – Andre gjør ikke noe feil. Men skal du ha suksess med boring, så slip veldig ofte! Der slurves det mye. Mange overborer kronene. Ei krone som er flat, borer skjevt. Og skjeve hull blir et problem. Hemmeligheten er å bruke kvasse kroner, og ha en skikkelig sliper på riggen. Det er like viktig som at du har kompressor. Jeg sliper mens jeg borer, det går av seg

selv. Hvis du gidder å slipe ofte, tar det bare noen sekunder å kvesse hver stift. Du må kjøre på kvasse kroner hele tida, så blir hullene beine og fine. – Dere står ofte i støvføyke, kan det være sunt? – Det er ikke så ille. Stort sett støver det lite. Hvis du har en god støvsuger på riggen, er ikke det noe problem. Hadde det vært så skadelig med det fjellstøvet som de vil ha det til, ville jeg ha merket det for lenge siden. – Du har holdt på med dette en stund? – Ja, i tjue år. Jeg jobbet for Nomeland i Setesdal i mange år, og på Bertelsen og Garpestad. De fem siste årene har jeg arbeidet for AF. – Du liker å stå utenfor riggen og bore? – Ja, jeg vil ikke ha noen hytterigg. Jeg liker å være ute. Føler at jeg har mye bedre kontroll på det jeg driver på med når jeg er ute hele tida. I det hele tatt er det ikke så mye styr med disse riggene som med de andre, som er mer ømfintlige for mange ting. – Er det andre som bruker den når du har fri? – Stort sett er det bare jeg. Jeg fikk den i 2011 og har hatt den siden. Det er en Atlas Copco Flexirock T-35. Den beste riggen jeg har hatt. Den følger meg fra anlegg til anlegg. Nordgaard vil gjerne framheve kollegene på anlegget, Erik Leirvik og Kåre Jensen. Sammen er de et meget godt arbeidslag. – Boreren betyr mye for sprengingsresultatet? – Ja, det er klart. Når du har boret siste hullet på salva, har du ofte bestemt veldig mye av resultatet. Det hjelper ikke at skytebasen er flink til å lade og koble, hvis hullene står i hytt og vær. Det gjelder å få det greit. Fjellsprenger’n 1 2016

45

– Vi kommer til å bruke cirka 40 000 kubikk betong her, forteller John Eriksen. – Pluss 3000 tonn armering og 37 000 kvadratmeter forskaling. ELEKTRONISKE TENNERE OG «GLOBALS» Av hensyn til rystelseskravene blir sprengingsarbeidene over jord hovedsaklig besørget med Eurodyn™200 patronert spengstoff. Enkelte større salver ekspederes imidlertid med Civec™Control bulkemulsjon. Alle salvene tennes opp med Unitronic™600. – Vi bruker det elektroniske tennsystemet til Orica først og fremst på grunn av sikkerheten, sier John Eriksen. – Systemet gir oss mer kontroll på salvene

– Elektroniske tennere gir oss mer kontroll på salvene John Eriksen, AF Anlegg dig få tilfeller. Da får vi ikke trykket av, og må ringe Orica Teknisk Service, som hjelper oss med å få sprengt salva slik at «globalsene» blir med i detonasjonen. – Kan det være aktuelt å ta opp tenneren igjen? – Nei. Vi finner ut hvor den er, men som oftest er salva ferdig dekket til og det vil ta flere timer å få den ut igjen. Så lenge vi vet at vi får detonert både tenner og sprengstoff, skyter vi likevel. DIGITALE BYGGEMODELLER Utbyggingsprosjektet i Vamma er i grove trekk «standard prosedyre» for AF Anlegg. Men én ting er splitter nytt. Byggherren har inngått et samarbeid med ingeniørfirmaet Norconsult, og for første gang arbeider ikke entreprenøren ut fra byggetegninger på papir,

men på Building Information Modelling (BIM), et dataprogram med 3Dmodeller av alle enkelheter i prosjektet. Disse modellene inneholder all informasjon som de forskjellige faggruppene trenger for å bygge anlegget. BIM skal gi bedre kontroll med utviklingen i prosjektet, redusere mulighetene for feil og gi bedre kontroll med kostnader og framdrift. Når «Vamma 12» står ferdig om tre år, vil den nye kraftstasjonen alene kunne produsere like mye elektrisitet som de gamle turbinene til sammen (800 GWh) pluss 220 GWh ekstra. Totalt tilsvarer produksjonen det årlige strømforbruket til 11 000 eneboliger. De eldste turbinene vil bli pensjonert når «Vamma 12» tar over, men skal kunne settes inn når det er topper i vannføringen og under reparasjoner.

i

Vamma kraftverk

Eier: Hafslund Produksjon Byggeår: 1907–1944, 1967–1971 Aggregater: 11 (10 Francisturbiner, 1 Kaplanturbin) Ytelse: 215 MW Middelårsproduksjon: 1580 GWh (inkl. Vamma 12) Fallhøyde: 28,5 meter Slukeevne før Vamma 12: 950 kubikkmeter pr sekund Slukeevne etter Vamma 12: 1475 kubikkmeter pr sekund Prosjektleder, AF Anlegg: Kjetil Skogheim. Vamma kraftverk er Hafslunds største kraftverk og Norges største elvekraftverk. Kilder: Hafslund NVEs hjemmeside AFs hjemmeside Norconsults hjemmeside Wikipedia

Unitronic™-skanner.

Jouni Tapio Kilpeläinen skanner Unitronic™600-tennere. Det elektroniske systemet benyttes til all sprenging over jord. takstunnelen komme inn i en høyde av åtte–ti meter over havet, mens sugerørstunnelen kommer under denne igjen på kote -10, altså ti meter under havnivå og 35 meter under vannspeilet på Glomma. Dårlig fjell og slepper som går i ugunstige retninger førte til at sprengingsarbeidene i stasjonsområdet ble «hengende» litt utover i mai og juni.

46

Fjellsprenger’n 1 2016

Fjellet måtte lines opp, det vil si at en sikrer fjellet med bolter og «spenner det opp» med vaiere, noe som er en møysommelig og tidkrevende operasjon. AF er hovedentreprenør og utfører alle operasjoner på anlegget selv, inklusive boring, sprengning, masseflytting og betongarbeid. Den svære betongjobben starter opp i sommer.

og gjør det mulig å lokalisere feilkilder. Vi dekker alle salvene vi skyter, og med Unitronic™ har vi kontroll på om vi har kontakt med alle tennerne eller ikke. Vi vil jo ikke produsere forsakere. Sprengingslederen melder at de bare én gang opplevde at de mistet kontakten med en tenner. – Da var det 20 kuldegrader og bra med vann, så den frøs. Da måtte vi bare beslutte å omgå den og skyte likevel. Men med dette tennsystemet her kan vi faktisk fortelle akkurat på centimeteren hvor den defekte tenneren sto. – Andre feil? – Vi har hatt noe vi kaller «globals», som trolig skyldes brukerfeil. En «global» (se side 46. red. anm.) er en tenner som vi har koblet til kretsen, men som vi har glemt å gi ei intervalltid. Unitronic™-systemet er imidlertid konstruert slik at vi kan forhåndsbestemme hvor mange «globals» vi vil tillate i ei salve, slik at systemet kan sprenge selv om vi har mistet kontakten med en av tennerne. Da vil «globalen» automatisk gå av til slutt. Helst vil vi selvsagt ikke ha noen, men sånt skjer i noen vel-

Ledelsen i AF Anleggs Vamma-prosjekt. F.v. anleggsleder Bjørn Grøterud, driftsleder Erling Kleiven (tunnelarbeidene) og prosjektleder Kjetil Skogheim. Fjellsprenger’n 1 2016

47

FEIL OG FEILSØKING Espen Hugaas, Orica Norway AS

En av de største fordelene ved å benytte elektroniske tennsystemer er muligheten for å teste tennkretsen før man skyter salva. Man kan da ha kontroll på funksjonaliteten til hver enkelt tenner, og til en viss grad også på at man har gjort det man skal under lade- og kobleprosessen. uni tronic 600 systemet har en testfunksjonalitet som i kontrollerer tennerkretsen for tre hovedtyper feil: • • •

Jordfeil Feil på tennere som skal være koblet med i salva Tennere som er koblet med i kretsen, men som ikke har fått tildelt forsinkertid (Globale tennere)

Jordfeil oppstår når sår i tennerledninger og overslag i koblingsblokker gjør at strøm forsvinner ut av kretsen. Utstyret har begrensninger på hvor mye strømlekkasje som kan tolereres for at systemet skal fungere på en sikker måte. Det er en egen funksjon som kun måler jordfeil, siden testen som sjekker tennerne ikke vil kunne fungere om jordfeilen er for stor (kortslutning). Slike feil må rettes for at man kan gå videre med testing. Når funksjonen for å teste tennere settes i gang, vil testapparatet (skanneren) sjekke opp hver enkelt tenner som er koblet inn i kretsen. Tenner-ID-er som er registrert på stekkodelappene, tilsvarer den ID-en som er programmert inn på datachipene i de respektive tennerne. På samme måte som en skolelærer tar elevopprop i klassen, går skanneren igjennom listen med tenner-ID-ene og spør om alle er tilstede. Om noen av tennerne som ikke gir svar tilbake at de er med, vil det gjøres en anmerkning om at vi har en ikke-kommuniserende tenner. De mest opplagte årsakene til at man vil få en slik feilmelding, er at tenneren er glemt koblet, eller at koblingen er for dårlig. I noen tilfeller kan dette skyldes brudd på tenner-ledninger. I de tilfeller hvor bruddet har skjedd nede i hullet der det er vann eller emulsjonssprengstoff, vil dette også kunne settes i sammenheng med en strømlekkasje. Det er i midlertidig også fullt mulig å få et rent brudd i en tennerledning

48

Fjellsprenger’n 1 2016

Testfunksjonen vil gi svar på både om det er feil på noen av tennerne i kretsen, og om det er globale tennere i kretsen. eller harness wire (kabelen som tennerne kobles inn på) som ikke vil vises på jordfeilmålingen, og som kun vil vises som en savnet tenner. Løsningen på slike feil er uansett å lokalisere tennere(ne) det gjelder ved hjelp av tennplanen og fysisk kontrollere koblinger og ledninger. Systemet gjør i tillegg til å spørre om alle er tilstede, en sjekk av tilstanden til tennerne. Det vil si, om det skal være en feil på elektronikken eller funksjonaliteten til tenneren, vil dette frem-

komme av testrapporten. Denne typen feil er sjeldne, men vil kunne oppstå om det for eksempel skulle være fabrikasjonsfeil eller om selve tenneren har blitt skadet på annen måte. Felles for alle typene feil på tennere, er at man må ha en tennplan som man kan bruke for å lokalisere tennere med feil. En feilmeldt tenner vil kunne identifiseres med ID, forsinkertid og tennernummer. Tennerne vil nummereres stigende i den rekkefølgen de skannes. Har man en

Testrapporten lister opp alle tennerne som er testet med status om de er OK eller har en eller annen feil. plan, og har skannet og koblet salve på en strukturert og oversiktlig måte, vil man dermed enten kunne lese seg direkte til hvor i salva den bestemte forsinkertiden skal befinne seg, eller man kan telle seg fram til hvor det bestemte tennernummeret er. Der en god tennplan vil forenkle identifikasjon av tennere med feil, er det litt verre når det dukker opp tennere i kretsen som ikke er skannet inn. Slike tennere omtales av systemet som globale tennere. Hvis systemet stilles inn til å akseptere slike tennere ved avfyring, vil disse automatisk gis en forsinkertid som er en forhåndsbestemt tid ETTER siste programmerte intervall. Det vil si at hvis siste forsinkertid på tennere som er scannet er på 790 ms, så vil samtlige globale tennere gå av på 800 ms. Selv om det kan virke som en forsikring at alle tilkoblede tennere vil gå av i salva, så kan dette allikevel være svært uheldig. Globale tennere kan i prinsippet være koblet inn hvor som helst i salva, og det vil dermed kunne utgjøre stor fare at disse blir gitt en forsinkertid helt til slutt. Hvis for eksempel en eller flere slike tennere sitter i frontrasten på en salve, vil det kunne ødelegge salveresultatet fullstendig og utgjøre en fare for både sprut og høye vibrasjoner. Siden posisjonen til globale tennere er ukjent, er det altså en mer omstendig jobb å identifisere dem. For å kunne gjøre letingen etter globale tennere så effektiv som mulig, må vi prøve å se på hva kan være grunnene til at de oppstår i utgangspunktet. Hvis det går en viss tid mellom tennerne skannes og at de kobles, eller at det er forskjellige

personer som skanner og kobler, vil det kunne være mulighet for at et hull blir oversett i den ene eller andre handlingen. Hvis pallen i tillegg er kupert, øker sjansen for dette. Ved å koble fortløpende etter som man skanner, der den som skanner og den som kobler har kommunikasjon seg imellom om hvor det er klart til kobling, vil sjansen for globale tennere minke. En annen årsak er når hull er justert ut av bormønster eller lagt til som ekstra hjelpehull. Et tiltak for å unngå at slike hull faller ut av tennplanen, vil være å kontrollere denne med hva som faktisk er boret og om det er avvik i antall hull som skal lades. Hvis man har tilfeller der hele salva er koblet inn og testen viser at det finnes glo-

bale tennere, så er til syvende og sist metoden for å finne fram til dem rett og slett å skanne salva på nytt. Om en tenner er skannet fra før, vil den når den registreres gi et spesielt signal som er forskjellig fra en «ny» tenner. Dette kan være svært tidkrevende, og om det skal vise seg at det er en tenner midt i en rast som er oversett ved første gangs skanning, så er det også sannsynlig at tennerne som er skannet etter denne har fått feil tid. Derfor bør også resten av tennerne kontrolleres i slike tilfeller. Om man har en fast tennplan og skanningsrekkefølge, kan man under skanningen kontrollere hvordan man ligger an i forhold til planen. For eksempel, hvis man skanner salva rastvis, vil man ved hjelp av en plan kunne kontrollere forsinkertiden man har kommet til på enden av rasten. Hvis man kommet for kort i forhold til planen, kan det tyde på at man har oversett ett eller flere hull. Både i forhold til feil på tennere, jordfeil og globale tennere, vil det meste kunne unngås ved at skanning og kobling utføres strukturert og oversiktlig. Det anbefales å gjøre testing underveis og utrede feil og globale tennere fortløpende. Hvis man for eksempel skanner en rast som består av 15 hull med to tennere i hvert hull, så vet vi at eventuell feilsøking vil måtte gjøres på denne begrensede rasten og de bestemte 30 tennerne. Elektroniske tennere vil ikke alene sørge for at man unngår feil på salver, men systemet utgjør et verktøy som sammen med gode arbeidsrutiner vil minimere sjansen for feil.

Feilrapporten viser tennere med feil og forteller tennernummer, ID og forsinkertid Fjellsprenger’n 1 2016

49

KONTURSPRENGSTOFF

Iver Hauknes, Orica Norway AS

Kontursprengning er fagarbeid som stiller store krav til kunnskap, erfaring, produktvalg og utførelse.

vil den lage nye mikroriss og sprekkesystemer iberget rundt hullet. Den resterende delen av sprengstoffets energi bidrar med sprenggasser med høyt trykk og temperatur som trenger inn i nye og eksisterende sprekkesystemer, forlenger og utvider disse. I berg med ugunstig oppsprekking vil sprenggassene trenge inn og lage stor skadesone selv om sprengstoffets sjokkbølge ikke er kraftig nok til å lage nye sprekkesystemer. Sprekkesystemene fins fra før og sprenggassene vil da forlenge og utvide disse.

SPRENGSTOFFER MED LAV ENERGI PR. LADEMETER EGNER SEG GODT SOM KONTURSPRENGSTOFF Lav energi pr. lademeter kan man oppnå på flere måter. • Man kan benytte sprengstoff med liten diameter slik at man får lavest mulig sprengstoffmengde pr. lademeter. • Man kan også tilsette kjemikalier til sprengstoffet som ikke bidrar med energi, som senker tettheten, som forbruker energi eller som kjøler sprenggassene. I begge tilfeller blir energien av sjokkbølgen lav, de sprenginduserte sprekkene blir få, med liten utbredelse og energien av sprenggassene blir liten.

LITEN INNSPENNING DEMPER SJOKKBØLGEN SOM OVERFØRES FRA SPRENGSTOFFET TIL BERGET

(Bilde 1) Fagarbeid utført av Letnes Fjellsprengning AS, Bangsundsvingan

Mange har hatt spørsmål relatert til valg av sprengstoff til kontursprengning i henhold til Statens Vegvesens Håndbok R761, prosesskoden 22.11, der det settes krav til en maksimalverdi til effekt av sprengstoff i kontur og hjelperast på henholdsvis 4 og 11 GW. Tilbakemeldingene er at man nå i større grad er låst til både løsningsmåte og produktvalg, og at dette nødvendigvis ikke gir bedre kvalitet.

50

Fjellsprenger’n 1 2016

BERGETS GEOLOGI HAR STØRST BETYDNING Selv om det er enkelt å legge all skyld på bergets geologi når kontursprengsresulatet blir dårlig så er det noen ganger slik at selv den beste fagmann må melde pass. Bergets geologi er ikke på lag og uansett hva man prøver så blir resultatet dårlig. Det er spesielt i berg med ugunstig oppsprekking, foliasjon og lagdeling man kan få store proble-

mer med skadesoner og utglidninger.

DET ER SPRENGSTOFFETS SJOKKBØLGE OG SPRENGGASSER SOM LAGER SKADESONEN Energien i sprengstoffer frigjøres i ulik hastighet når et sprengstoff detonerer. Energien som frigjøres raskest er med på å drive sjokkbølgen som initierer sprengstoffet og opprettholder detonasjonen. Er sjokkbølgen kraftig nok

Sprengstoffets innspenning blir liten i dårlig eller svakt berg, eller når hulldiameteren blir mye større enn sprengstoffets. En større andel av energien som skal drive sjokkbølgen fremover tapes til sidene slik at energien som skal drive sjokkbølgen blir lavere. Dette kan man observere ved å måle sprengstoffets detonasjonshastighet, og som for de aller fleste sprengstoffer er betydelig lavere når sprengstoff detonerer frittliggende enn om de er innesluttet i et borhull. Den samme effekten kan man måle ved å endre sprengstoffets emballasje. En 25 mm Dynamitt papirpatron vil ha lavere detonasjonshastighet enn et 25 mm Dynamitt rør, fordi plasten i røret gir bedre innspenning.

DEKOPLINGSEFFEKTEN ER VIKTIG I TØRRE HULL Er hullet tørt er det luft mellom sprengstoffet og hullvegg. Luftputen demper sjokkbølgen slik at den ikke er stor nok til å lage nye sprekker i berget. Et mål for luftputens størrelse får man når

(Bilde 2) Måling av skadesonen rundt et hull. man deler sprengstoffet diameter på hullets diameter. Dette forholdet kalles sprengstoffets dekopling i hullet. Det betyr at å øke hulldiameteren alltid vil ha en gunstig effekt på skadesonen rundt hullet om hullet er tørt. Ingen sprengstoffer har så stor dekopling som 80-100 g/m detonerende lunte i 64 eller større borhullsdiameter. Selv om energien og detonasjonshastigheten til lunta er meget høy dempes sjokkbølgen nok til at man kan benytte disse i konturen med godt resultat. Er hullet vannfylt forsvinner den dempende effekten, og forsøk har vist at skadesonen rundt hullet for 100 g/m detonerende lunte økte fra 20 til over 100 cm om hullet var vannfylt [1].

SIDEINITIERING AV SPRENGSTOFF VED HJELP AV DETONERENDE LUNTE ENDRER SPRENGSTOFFETS ENERGIUTVIKLING OG DETONASJONSEGENSKAPER En metode for å redusere skadesonen rundt hullet er å feste en detonerende lunte på siden av sprengstoffet. Den detonerende lunta omsettes mye raskere enn sprengstoffet den er festet til, og det fører til at deler av sprengstoffet blir ødelagt eller at det sideinitierer. Sideinitieringen forstyrrer eller stopper detonasjonen av sprengstoffet i lengderetningen og sjokkbølgen som overføres til berget reduseres. Hva som egentlig foregår, det er det ingen som helt forstår, men undervannstester av sideinitierte sprengstoffer har vist at energien fra sjokkbølgen ble redusert med det halve, mens energien i

sprenggassene ble mindre redusert [2]. Sideinitieringsmetoden er benyttet i kontursprengstoffet Riosplitt, og er årsak til at skadesonen blir redusert og at det egner seg godt til kontursprengning. Hadde Riosplitt ikke vært sideinitiert hadde skadesonen fra sprengstoffet vært betydelig større.

MÅLINGER HAR VIST AT DET ER KONTURSPRENGSTOFFETS ENERGI, HULLENES SAMVIRKNING , OG LADNINGENS DEKOPLING SOM HAR STØRST BETYDNING FOR SKADESONEN RUNDT HULLET Den sprenginduserte skadesonen rundt et hull defineres som den lengste sprenginduserte sprekken som går ut fra hullet. Er den den lengste sprekken 50 cm så sier man at skadesonen er 50 cm. Bilde 2. er fra feltforsøk [1], hvor man har testet ulike kontursprengstoffer, saget ut blokker og målt sprekkelengden. Sprenginduserte sprekker kan skilles fra andre sprekker om man har et trenet øye. Målingene [1] viste at sprengstoffets energi, hullenes samvirkning og sprengstoffets dekopling hadde størst betydning for lengden av sprekkene rundt hullet.

SPRENGSTOFF I HJELPERAST BØR VELGES SLIK AT SKADESONEN FRA DENNE IKKE OVERSTIGER SKADESONEN FRA KONTURRAST Sammenligner man kontursprengstoff som tilfredsstiller kravet satt i SVV Håndbok R761 [3], prosesskoden 22.11 med effekt under 4 GW finner Fjellsprenger’n 1 2016

51

Figur 2. Vångagranitt

VALG MELLOM PEST ELLER KOLERA Skytes eksempelet i Figur 1, som en slettsprengning (konturhull skytes etter hjelpehull), er sannsynligheten stor for at skadesonen fra hjelpehull vil øde-

legge ladesøylen i konturhull før disse initieres. Deler av sprengstoffet i konturen vil ikke gå av, konturen blir dårlig og man vil ha uomsatt sprengstoff i røysa. Øker man avstanden mellom kontur og hjelpehull slik at skadesonen fra hjelpehull ikke ødelegger sprengstoffet i konturhull, vil energien i konturhullene bli for liten i forhold til forsetningen de skal bryte med stor risiko for at deler av konturen står igjen. Velger man sprengstoffer med skadesone under 1 m i hjelpehull vil energien i sprengstoffet være for liten til å bryte forsetningen frem til salvehullene. Avstanden mellom salvehull og hjelpehull er gitt ut fra skadesonen til salvehullene som typisk overstiger 2 m, og avstanden til hjelpehullene må derfor være større enn dette for å unngå at spreng-

stoffet i hjelpehullene blir skadet.

DEN BESTE MÅTEN Å FINNE ULIKE SPRENGSTOFFERS SKADESONER ER Å MÅLE I PRAKTISKE FORSØK Det lar seg vanskelig gjøre å lage en teoretisk beregning for størrelsen av skadesonen fra ulike sprengstoffer blir rundt et hull basert på sprengstoffets og bergets egenskaper, uten at den også verifiseres opp mot praktiske målinger i felten. I perioden 1991-2008 ble det utført en forsøksserie i regi av SweBrec på oppdrag fra Orica (Dyno Nobel), Vägverket, Banvärket, Skanska, LKAB, og Svensk Kärnbrenslehandtering (SKB) [1]. Hensikt med forsøksserien var å finne svar på hvorfor skadesonen oppstår,

Figur 1. Figuren viser en kontur boret med hullavstand på 0.7 m og en hjelperast 1 m fra kontur. Skadesonen fra konturen er 0.5 m og maksimal skadesonen fra hjelperasten er 1.5 m. man sprengstoffer hvor man i forsøk har målt en skadesone opp mot 0.5 m. Benytter man sprengstoffer med en maksimal skadesone på 0.5 m i kon-

turhull og en hullavstand til hjelpehull på 1 m kan man velge sprengstoffer i hjelpehull som maksimalt gir en skadesonen på 1.5 m (som vist i figur 1).

For at dette skal fungere i praksis er det en forutsetning at konturen skytes som en presplitt (konturhull skytes før hjelpehull) .

SLETTSPRENGNING - OFTE ET

(Bilde 3) Konturen lades og sprenges, det tas ut blokker, blokkene sages og påføres en penetrant for at sprekkene skal bli mer synlig. Sprekkelengden rundt hullet måles

52

Fjellsprenger’n 1 2016

Figur 3. Skadesonen fra ulike sprengstoffer i meter. Er skadesonen uthevet er dette målt i forsøk. Effektverdiene GW er hentet fra Statens Vegvesen’s ”Regneeksempler”[4]. Fjellsprenger’n 1 2016

53

hvordan den kan måles, om den kan beregnes og hvordan den kan minimeres. Forsøkene ble utført i et granittbrudd i en Vångagranitt med egenskaper som vist i Figur 2. Forfatteren har forsøkt og gruppere sprengstoffer beregnet ut fra Håndbok R761, prosesskode 22.11 (Regneek-

sempler) [4] med skadesoner som ble målt (uthevet) eller beregnet i forsøkene[1]. Skadesonen er målt i 64 mm tørre hull og uten samvirkning mellom hull ved hjelp av detonerende lunte eller elektroniske tennere. I grovere hulldiameter og samvirkning mellom hullene vil skadesonen bli mindre.

Litteraturhenvisning 1. Blast damage from string emulsion, field test and suggested damage zone table, Svebrec Report 2008:1, ISSSN 1653-5006. 2. Energetics and performance of modern commercial explosives, B. Mohanty, ISBN 978-0-415-621427. 3. Håndbok R761, Prosesskode 1, Standard beskrivelse for vegkontrakter, Vegdirektoratet 2015. 4. Regneeksempler, Statens Vegvesen, Kontur_Effekt_regne Eks_nov12_JHV_AN.pdf

DEN ULTIMATE KOMBINASJONEN

54

Elektronisk tennsystem

Bulksystem

unitronic™ 600 er utviklet for å gi høy presisjon og fleksibilitet til et elektronisk tennsystem som er tilpasset steinbrudd og de fleste dagbrudd. unitronic™ 600 er enkelt å lære og bruke.

Centra™ Gold er et pumpbart emulsjonssprengstoff utviklet for rasjonell lading ved sprengningsarbeider over jord. Oricas egenutviklede leveringssystem gir anledning til å lade ulike densiteter i ett og samme borehull.

Fjellsprenger’n 1 2016

Logistikk

Orica har et unikt logistikksystem og en distribusjonskjede som sikrer at kundene får det de skal ha til avtalt tid. Vi har bulkstasjoner, tyngdepunktlagre og forhandlere fordelt over hele Norge. Det gjør at vi alltid er tilgjengelige, vi er aldri langt unna, og kan levere til kundene i løpet av kort tid.

Orica Norway AS Postboks 614 3412 Lierstranda

Tlf. 32 22 91 00 Fax 32 22 91 01

[email protected] www.orica.no

Fjellsprenger’n 1 2016

55

Retur: Orica Norway AS Postboks 614 3412 Lierstranda

VÅR VISJON:

SMARTE RESSURSSTERKE LØSNINGER VÅRE VERDIER: INGEN ULYKKER I DAG. VI ER FORPLIKTET TIL Å IVARETA SIKKERHETEN TIL HVERANDRE, VÅRE KUNDER OG SAMFUNNET. VÅR AMBISJON ER INGEN SKADER OG NULL ULYKKER. INGEN ULYKKE AV NOE SLAG - MILJØMESSIG, PÅ ANLEGGET ELLER PERSONER. VI SPØR OSS SELV ”HVORDAN KAN VI UNNGÅ ULYKKER I DAG?”. HVIS VI UNNGÅR ULYKKER I DAG OG I MORGEN, KAN VI GJØRE DET FOR ALLTID. FINN VERDIFULLE LØSNINGER. VI SER ETTER LØSNINGER SOM ER VERDIFULLE FOR VÅRT FIRMA OG VÅRE KUNDER. VI ER FORPLIKTET TIL Å FORBEDRE OSS SELV HELE TIDEN, FORNYE OG FINNE BEDRE MÅTER Å GJØRE TING PÅ. VI LYTTER TIL VÅRE KUNDERS BEHOV OG INVESTERER I FORSKNING OG TEKNOLOGI FOR Å UTVIKLE NYE IDEER. Å LYKKES GJENNOM SAMARBEID. VI JOBBER SAMMEN SOM ETT FIRMA OVER MANGE GEOGRAFISKE OMRÅDER OG OMFAVNER MANGFOLDET I VÅR GRUPPE. VI RESPEKTERER OG VERDSETTER DELTAKELSEN TIL ALLE. VI BYGGER PARTNERSKAP MED TILLIT TIL VÅRE INTERESSEGRUPPER OG VI VIL BARE LYKKES OM DE FØLER AT DE HAR LYKKES MED OSS. DET ER VÅRT SELSKAP. VI OPPTRER MED INTEGRITET OG ÆRLIGHET. VI ER ANSVARLIGE FOR VÅRE HANDLINGER OG AVGJØRELSER. I TRÅD MED VÅRE ØKONOMISKE, SOSIALE OG MILJØMESSIGE ANSVAR. VI SETTER MÅL OG LEVERER RESULTATER. VI SETTER EN TYDELIG STRATEGI SÅ ALLE KAN DELTA OG FINNE MULIGHETER TIL Å FÅ VÅR VIRKSOMHET TIL Å VOKSE.

Orica Norway AS

Postboks 614 3412 Lierstranda Tlf. 32 22 91 00 Fax 32 22 91 01 [email protected] 56

Fjellsprenger’n 1 2016

www.orica.com